Nettbokhandler har et effektivt salgstriks vi alle forstår, men likevel faller for litt for ofte. «Andre som liker den boken du nettopp har kjøpt/bøker du har likt liker også denne/disse.»
I et anfall av kjøpetrang falt jeg for noen måneder siden for fristelsen til å ta med Nassim Nicholas Talebs The Black Swan. The Impact of the Highly Improbable i forlengelsen av en rekke lignende kjøp. Boken er beskrytt og har dukket opp listene over anbefalelsesverdige «for meg» på Amazon i lengre tid, så i et øyeblikk av nedsatt motstandskraft var jeg lett å be.
Det pleier å være like greit, noe det også var med resten av bøkene i bunken. Jeg er langt fra sikker på at det er så med The Black Swan.
Taleb har skrevet bok før. Den ble mottatt med strålende anmeldelser og omtaler, og har generelt nytt stor respekt. Også den handler (lar jeg meg fortelle) om hvordan «det ukjente ukjente» – hendelser og produkt som ikke dukker opp på planleggingsradaren – alltid dukker opp og former verden langt mer enn de man planlegger for.
Hvilket høres ut som en kjent melodi for oss gamle historiestudenter fra etterdønningene av den store debatten om historie er dominert av brudd eller kontinuitet. Taleb plasserer seg solid og (er jeg redd) banalt på den første posisjonens ytterkant.
Det er urettferdig å si at det er alt denne boken handler om, for inne i resonnementene og tankene bak denne hovedidéen er del av er det veldig mye mer.
Taleb – som er en ytterst smart og belest herremann – advarer for eksempel mot måten vi lar oss fange av narrativitet og tror det er kunnskap, har en god del på hjertet når det gjelder kunnskap og usikkerhet generelt, og har lest og gjort en masse interessante ting. Han er genuint interessert i spørsmålene han tar opp, han er uredd i både kritikk (ofte) og ros (sjelden), og han forteller greit om både hendelser og (sjeldnere) forskning.
Så jeg har virkelig prøvd å like boken. Inniblant har jeg nesten lykkes. Men på tross av at han til tider er morsom, alltid skarp, vi er nokså enige om en god del, og at det var den eneste boken jeg leste på en flyreise nylig, så lyktes jeg ikke.
Noe skyldes at jeg jevnt over har lest det jeg fant viktig før, og jeg syntes kanskje det var bedre skrevet, mer nyansert og grundigere belagt der. Men jeg er redd mye skyldes at jeg etterhvert gikk grundig lei av Talebs fortellerstil.
For på tross av alle advarslene mot fortellinger, så er mye av innholdet en serie fortellinger. Og det er blant de gode bitene. Ellers er det, som han sier selv også, et meningsytrende essay, en utprøvning. Og det er ikke utprøvningen det er noe i veien med. Det er strukturert på metaplan, og flyter ikke alt for mye utover i gjennomføringen.
Nei, det som nok skurrer mest er alle de halseløse generaliseringene uten noen dokumentasjon på at ting er som han sier på så mange felt som han påstår. Det hjelper ikke at han kaller det et essay. Det skurrer ordentlig, fordi han så til de grader insisterer på at han bare er en skeptisk empiriker og samtidig kombinerer brede generaliseringer med sneversynet og kulturen til en nesten filmstereotypt parodisk «bullish» Wall Street-trader.
Når noen skriver en lang bok, og er opptatt av fortellingens makt til å skape feilslutninger, om menneskelig hang til å lete etter opplysninger som passer med hva man allerede tror, så venter jeg litt oftere gløtt av kritiske blikk på eget prosjekt. Ikke i de viktigste detaljene, men i evnen til ikke å gå alt for langt utover hva man kan belegge.
Det er stort sett mangelvare i boken.
Uten at jeg har så veldig mye mot at man avkler økonomiske sjarlataner på en brutal måte, har jeg litt mindre utbytte av noe som tidvis grenser mot enkel utskjelling. Og når det blir litt for mye av det siste, også om ting det er lett å se at han ikke kan videre godt, og som ikke er spesielt viktig for prosjektet hans, mister man appetitten på boken.
Som for all del har mange interessante tema. Og inniblant (men litt for sjelden) gløtter mer tydelig til konkret forskning.
Men jeg tror jeg heller vil lese mer om dem hos noen som er villige til å behandle temaene med den respekt og de nyanser de fortjener.
(Ikke akkurat klargjørende om bokens innhold sier du? Nei, det var nok ikke helt meningen. Jeg måtte bare ha ut litt irritasjon. Du kan lese mer konkret om boken hos New York Times og The Guardian (de forklarer også litt mer konkret om sånt som gjør at jeg mister tillit til forfatteren). Også kan man for all del besøke Talebs hjemmeside.)