Så vidt jeg vet er det ingen ting som tyder på at det finnes synske mennesker. Derimot finnes det hauger av folk som påstår at de er det, skriver Erik Tunstad i denne kommentaren til TVNorges «Fornemmelse for mord».
Av Erik Tunstad, Redaktør (publisert 07.07.2006)
Det finnes mennesker som har utviklet en egen evne til å se og føle ting som andre ikke kan”, skrev TVNorge i markedsføringen av «Fornemmelse for mord». I programmet skal såkalt synske personer løse norske drapssaker.
Dette er tull! Så vidt jeg vet er det ingen ting som tyder på at det finnes synske mennesker. Derimot finnes det hauger av folk som påstår at de er det.
Men før vi går inn i den faglige materien, skal jeg eksponere et øyeblikk av moralsk harme:
Allers på barnejakt
Den 30. mai 1991 forsvant fireåringen Bjørnar i den lille bygda Øksendal på Nordmøre. Sist han ble sett, lekte han like ved elva Usma og Riksvei 62. Etter en lang leteaksjon konkluderte politiet med at gutten har druknet – men ryktene ville ha det til at han var kidnappet.
Åtte måneder senere var ukebladet Allers klare til å ta saken: ”Synsk mann til foreldrene Magny og Anders: Sønnen deres lever – i Frankrike”.
Og bladet fortsatte: ””Bjørnar ble kidnappet. Jeg ser ham i en liten landsby øst for Bordeaux i Frankrike. Bjørnar bor sammen med ekteparet som adopterte ham. Han har det godt.” Magny Torvik knuger brevet fra en synsk mann mellom hendene. – Vi må få gutten vår tilbake, hvisker hun.”
Deretter følger en fire siders reportasje hvor journalist Carina Segaard følger det desperate ekteparet gjennom trange landsbygater. De viser bilder til forbipasserende: Har noen sett dette barnet? De følger den synskes håndtegnede kart, og ender til slutt opp utenfor porten til et hus som likner litt på huset der Bjørnar angivelig skal bo.
”Fra hotellet … ringer Magny … hun snakker med den synske. – Er Bjørnar der nå? – Det er han. Han sover, svarer han. … Magny vil rive ned døren, hun vil rope: ”Bjørnar! Bjørnar!”
Sikkert god underholdning.
TV-suksess
Konseptet ”Fornemmelse for mord” skal etter sigende ha slått an verden over. VG meldte at det amerikanske FOX testet ut programmet ved å la synske prøve seg på saken om Chandra Levys forsvinning (som noen kanskje husker fra 2002). I følge Fox og VG pekte flere av de synske ut stedet der Levy senere ble funnet.
I høyprofilerte amerikanske drapssaker kan det komme tusenvis av synske tips, så om noen stemmer svakt med virkeligheten, burde det ikke overraske. Vi refererer skeptikeren James Randis hjemmesider:
En synsk auraekspert ved navn Rose Rosetree analyserte Levys aura (fra et fotografi!), og konkluderte med at hun trolig hadde begått selvmord. Ufologen George Filer fortalte derimot at mange ufoer var sett i området da Levy forsvant, så hun var nok kidnappet av de små grå. Den synske ”dr” James Capers kunne på sin side melde at hun var kidnappet av mafiaen, og etterlatt i ørkenen ”et sted i nærheten av Las Vegas”, mens en annen synsk ”doktor”, Moshe Montgomery, mente hun var kidnappet av en sjalu kollega og ble holdt fanget ett eller annet sted i Virginia (eksakt plassert i et område på bare 105716 kvadratkilometer, med andre ord).
Det overrasker vel ingen at hun på samme tidspunkt ble ”sett” også i Mexico og i Florida og en masse andre steder.
Som Randi skriver: ”Chandra sure gets around, doesn’t she?”
En flom av «informasjon»
De innbilt synske “ser”, men er tydeligvis om mulig enda mindre pålitelige enn vanlige øyenvitner. Hvordan kan det da ha seg at mange oppfatter det motsatt?
La oss forestille oss at en ung kvinne er forsvunnet. Politiet etterforsker – og de synske begynner å “se”. Politiet danner seg et bilde – og samtidig får de inn synske tips: ”Liket ligger ved vann” sier en, ”Hun har rømt med en hemmelig elsker”, sier en annen. ”Jeg hører en merkelig lyd”, sier en tredje; ”Klokkeklang?”. Rød farge? Initialene RM er sentrale. Og HM. Og JU. Det er kaldt. Det er dop involvert. Hevn. Betyr tallet 15 noe spesielt? Et piano. Haugesund. Kragerø. Grünerløkka. Mo i Rana. Et tre? ”Jeg føler stor sorg”. En fugl. Grusvei, et trafikkskilt. Selvmord?
Politiet velger å ignorere denne informasjonsstøyen, og følger heller sine egne spor. Etter et år står de uten resultater.
Så en dag finner de liket langt ute i skauen, bare noen hundre meter fra et tjern og mindre enn en kilometer fra en kirke. Og den mistenkte heter Rolf Monsen! Senere undersøkelser viser at han har bursdag den 15. mai! Og tok pianotimer i ungdommen.
Hva i all verden var det politiet tenkte på, da de ignorerte tipsene?
Nyttig eller unyttig?
Nå skal altså norske, selverklært synske mennesker bistå i uløste norske drapssaker. Det er ikke første gang. Mange politifolk hevder at de har fått god hjelp av tips fra de innbilt synske. Andre hevder at de aldri har fått tips som har hjulpet dem noen vei.
Det er godt mulig at begge har rett. Det er nemlig viktig å skille mellom hvorvidt et tips er nyttig eller ikke og hvorvidt informasjonen i tipset ble ervervet ad overnaturlig, ”synsk” vei.
Vi må ikke glemme at folk som tror de er synske er vanlige mennesker. De kan tenke, resonnere, ha intuisjon og flaks – som alle andre. Men i motsetning til ”alle andre” kontakter de politiet, og noen blir til og med hørt. Innbilt synske detektiver har i tillegg stor interesse for kriminalsaker, og har antagelig fulgt slike saker tett i mange år. Dermed kan det være at de har en viss kompetanse – som av og til kan være nyttig. Uten at den altså trenger å være overnaturlig.
Psykologiske feller
I tillegg må vi ikke glemme at ”synsk” etterforskning er like banalt som spiritisme, spådomskunst og astrologi, og at vi derfor må passe oss for alle de vanlige psykologiske fellene.
Utgangspunktet for alle slike overnaturlige øvelser, er å servere diffuse selvfølgeligheter i store mengder. Skyter du med hagle, hender det at et og annet hagl treffer. Treffene tar du til inntekt for dine evner. Bommene lar du drukne i informasjonsflommen. Det er treffene som vil bli husket.
Men spåmannen, eller den synske detektiv, har flere kort på hånden. Ett av dem kalles ”lekkasje”: Du gir fra deg en masse informasjon som du ikke er oppmerksom på at du gir fra deg, og som ”den overnaturlige” kan bruke til å imponere deg. Alder, kjønn, klær, giftering, tydelig manglende sådan, arr, smykker, frisyre etc. avslører sosial tilhørighet, og derigjennom en masse om hva du kan tenkes å drive med og hva du absolutt ikke kan tenkes å drive med. (Stiller du med plisséskjørt og perler i øra, er du neppe satanistisk kirkebrenner.)
Herfra kan man generalisere, gjette og fritte ut – og få klienten til å tro at han blir spådd. På samme måte kan en påstått synsk detektiv bruke informasjon som er fritt tilgjengelig, og likevel få det hele til å virke overnaturlig.
På TVNorge ser vi pent redigerte reportasjer – og det er vanskelig å få øye på alle feilkildene.
Kontrollerte forsøk
For å få luket ut slike, må vi gå vitenskapelig til verks. Så vidt jeg vet, er det bare foretatt to kontrollerte undersøkelser av evnene til ”synske detektiver”. Begge ble foretatt av Martin Reiser ved Los Angeles politiets Behavioral Science Service Section i hhv. 1979 og 1982.
12 selverklært synske ble testet. I det første forsøket fikk de utlevert fysiske bevisgjenstander fra to løste og to uløste saker. For å hindre lekkasje fikk ingen, verken de innbilt synske eller de som utførte testen rent fysisk, vite noe om hvilke saker bevisene kom fra. I forsøk nummer to ble de synskes resultater sammenliknet med resultatene fra to kontrollgrupper av ikke-synske studenter og politietterforskere.
Selv om de påstått synske serverte ti ganger så mye informasjon som kontrollgruppene (som forventet), var denne informasjonen verken bedre eller dårligere enn den som kom fra studenter og politifolk. Og ingen kom med opplysninger som kunne føre til oppklaring.
Med så lite informasjon tilgjengelig, måtte alle med andre ord basere seg på mer eller mindre kvalifisert gjetning.
Hvis innbilt synske i virkelige saker tilsynelatende kommer opp med bedre informasjon, velger jeg å tro at det skyldes noe annet enn overnaturlige evner.
Bare tull?
Betyr dette at synsk etterforskning er bare tull? Ja, det betyr det. Men det betyr ikke at den nødvendigvis er ubrukelig. Den er bare verken bedre eller dårligere enn en hvilken som helst annen gjetning.
Men gjetninger er som kjent bare det. Hvis politiet tillegger dem mer betydning enn de fortjener, har vi et problem.
At programmet også har potensielt moralske problemer, lærte vi av Allers allerede i 1992.
(Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på forskning.no i 2002, og er bare lett redigert.)