Det er nesten ergerlig at man har hatt ferie i år. For den 25.juli fikk jeg et indirekte tilbud man nesten burde sagt ja til. Deborah Borchgrevink, den kjente og ikke helt billige kursholderen med reklame fra TV Norges Fornemmelse for mord skulle nemlig ifølge VG kunne gjøre meg og lagtingspresident Inge Lønning synske (formodentlig […]
Det er nesten ergerlig at man har hatt ferie i år. For den 25.juli fikk jeg et indirekte tilbud man nesten burde sagt ja til.
Deborah Borchgrevink, den kjente og ikke helt billige kursholderen med reklame fra TV Norges Fornemmelse for mord skulle nemlig ifølge VG kunne gjøre meg og lagtingspresident Inge Lønning synske (formodentlig hvis vi bare var villige til å betale den rette kurssummen):
Medium og foredragsholder Deborah Borchgrevink mener begge disse skeptikerne selv kan utvikle synske evner.
Nå måtte jeg nok personlig takket nei, ettersom jeg er temmelig sikker på at både jeg og Lønning allerede er akkurat like synske som Borchgrevink og unge fru Behn: like synske som trestokker.
Det var lite i Brochgrevinks opptredener i TVNorges pinlige serie som tilsa noe annet, og hennes internasjonale kolleger gjør det like lite skarpt.
De feiler spektakulært og overraskende konsekvent i det som har vært av store forsvinningssaker. Med så mange innbilt synske, og så mange gjetninger i så mange saker burde de jo treffe innimellom. Men selv der ser det ynkelig ut.
Det gjorde det også i et studium utført i Australia, der 20 selverklært synske ble testet i presisjon i forbindelse med en (løst) drapssak, og sammenlignet med psykologer, profesjonelle ”profilers” og politifolk. Jeg skal ikke gå inn på studiets svakheter i produksjonen av for gode resultater for de som lager psykologiske profiler, bare notere konklusjonen når det gjelder de innbilt synske:
… it would seem that psychics relied on nothing more than the social stereotype of a murderer in their production of the offender’s profile. (Kocsis et.al. 2000)
Det stemmer ikke så verst overens med en annen undersøkelse, som (til sin overraskelse) fant at det eneste av de mål (bl.a. Interpersonal Reactivity Index) de anvendte på de innbilt synske hvor de scoret høyere, var på fantasi:
the individual’s tendency to imaginatively transpose oneself into fictional situations and identify with fictional characters, as depicted in books, movies, or plays. (Dziobek et.al. 2005)
De innbilt synske viste seg ikke å være ”master mindreaders” heller, selv om de selv var overbevist om det. Da er det lettere å la fantasien flyte fritt langs alminnelige og upresise stereotypier og gjøre som de pleier å gjøre: tell med det som (nesten) stemmer, og se bort fra det andre.
Likevel kunne (gratis) deltagende observasjon på et av Borchgrevinks kurs friste litt. Jeg kunne til og med love å la være å påpeke mengden av nevrononsens hun benytter i resonnementene om evnene man altså (nesten helt sikkert) ikke har.
Dziobek, I., K.Rogers, S. Fleck, J. Hassenstab, S. Gold, O.T. Wolf & A. Convit. 2005. In Search of ”Master Mindreaders”: Are Psychics Superior in Reading the Language of the Eyes? Brain and Cognition vol.58, no.2, 240-244.
Kocsis, R.N., H.J Irwin, A.F. Hayes & R. Nunn 2000. Expertise in Psychological Profiling: A Comparative Assessment. Journal of Interpersonal Violence 15, 311-331.