Da ser jeg at Katta har lagt ut informasjon om del 2 av 7.sans. I morgen kveld (torsdag) handler det om «dyretelepat» Astrid Moe, som helt klart er mitt favorittmenneske av dem «vi» har laget program om så langt. Hvilket ikke akkurat betyr at jeg tror hun har noen evner utenom det vanlige.
Det som vises i morgen er, såvidt jeg forstår, et utdrag av noe som ble laget før jul. Da var Katta der og filmet litt med Astrid og meg, og et eksempel på en sesjon «business as usual». Nærmere bestemt en hund eier mente hadde et problem. På tross av at Astrid ikke får beskjed om hva dette problemet består i, er dette ikke en test. På ingen måte. Det er hverdagen.
Testen er ikke gjennomført ennå, men det blir en nokså standard, ordentlig parapsykologisk test (laget av en psykolog) om det blir noe av. Hvilket vi håper. I mellomtiden kan folk huske at det bare er vanlig hverdag pluss kamerateam vi får se i morgen. Hvordan det går? Vel, se selv. (Oppdatert bakenfor.)
La meg bare få si at jeg nok ikke er så sikker på at akkurat denne dyretolken er så flink til å «observere og plukke informasjon i fra både dyr og eier» som jeg tydeligvis har sagt en eller annen dag til Katta. Hun tror mer enn nok på det hun gjør.
Det gjør nok fortsatt ikke jeg.
Oppdatering
Da har jeg til en forandring sett programmet selv. Det yter i liten grad sesjonen rettferdighet.
For det første gjør man et veldig misvisende nummer av at bikkja er en slags test. Det er det virkelig ikke. To sekunder etter at Astrid forlot rommet vi satt i, ble «Birk» helt manisk og bjeffet sammenhengende i minst et kvarter. Sannsynligvis mer. Både hund og eier signaliserte veldig tydelig hva problemet var, uten at det ble plukket opp.
Antall cues fra hund og eier er helt usynlige, likevel overser hun forbløffende nok (det er mest derfor jeg understreker dette med manglende interesse for observasjon) alle verbale og ikke-verbale tegn, både negative og positive.
Nå viser programmet nesten bare det som handlet om selve hunden, men i praksis handlet lesningen/fantasiene minst like mye om angivelig familiedynamikk. Likevel fikk vi beskjed om at hunden hadde smerter først det ene stedet, så det andre – til slutt var det få deler av kroppen som ikke var dekket. Antall utsagn som ble sagt å kunne gjelde enten hunden i nåtid, fortid eller fremdig eller mennesker i dens nåtid, fortid (eller implisitt fremtid) var så mange at selv med den verste slump måtte man ha noe som ikke var alt for langt fra et eller annet som lignet på virkeligheten. Når eieren så, noe tvilende, sier at hun gjenkjenner noe, er det den bittelille andelen generaliteter som ligner på noe. Og det er kanskje mest av høflighet.
Men det kom kanskje frem for andre seere, helt uten å ha vært der?
Selv ergrer jeg meg mest over at de sklir så lett over det jeg synes er mest interessant, nemlig det at hun påstår seg å kommunisere like lett med både smått og stort – insekter så vel som hester – og levende og dødt. Det er en fascinerende forestillingsverden, og derfor hadde det neppe skadet å gi litt mer plass til religions- og kulturanalyse i det hele.
Neste uke er det tydeligvis det å snakke med de døde som er tema. Og hvis jeg så rett, skal vi ha med noe som ikke var planlagt. Det kan det hende jeg sier mer om etter neste sending.