Bjørnar Kjensli fortsetter serien om tankefeltterapi på forskning.no. Fredag kunne krisepsykolog Atle Dyregrov fortelle at han har holdt på med sånt lenge, og at han ikke har tenkt til å slutte:

Jeg vil fortsette å bruke tankefeltterapi frem til det foreligger bedre studier, sier Atle Dyregrov, som leder Senter for Krisepsykologi i Bergen, til forskning.no.

Det er etter min ringe mening å snu bevisbyrden på hodet. Dyregrov vil både begynne med og fortsette med det han tror kan virke inntil det foreligger mange nok og gode nok studier som viser at det ikke gjør det. Jeg mener man skal kontrollere i forsøk før man tar i regulær bruk. Du leker ikke med pasienters helse.

Men det er på ingen måte overraskende at Dyregrov resonnerer slik. Holdningen om at «først må vi få prøve hva vi vil, og deretter kan vi (kanskje) forske» er ikke helt uvanlig. Det er heller ikke første gang Dyregrov sier noe lignende.

Fire år etter at det begynte å komme studier som antydet at krisepsykologisk debriefing ikke bare var virkningsløst for de fleste, men kunne være direkte skadelig for en del, kommenterte Dyregrov det slik i tidsskriftet Traumatology:

“the quality of the studies to date does not justify a discontinuation of its use” (1998:6)

Det holdt han på i mange år etterpå. Og selv om det er riktig at det ikke var all verdens kvalitet på de fleste studiene (for å si det litt høflig), burde det kanskje ringt en varselsbjelle. Negative studier er gjenstand for høyere skrivebordsskuff-effekt enn positive, og publiseringsbias burde gitt et lite hint. Dermed er jeg usikker på om han bør ha noe videre ros for å være konsekvent. Fortsatt anbefaling av uvirksom og tildels destruktiv behandling lenge etter at mistanken var vakt burde gi grunn for ettertanke.

Men jeg er enig i at vi gjerne må forske på dette også. «Teorien» bak er et pseudovitenskapelig vas, men behandlingen kan selvsagt ha effekt uansett.

Og forskning.no kan fortelle om et forsøk andre norske (tildels avmålt kritisk) TFT-troende har satt i gang:

Audun Irgens, psykiater og overlege ved Sørlandet Sykehus, holder i disse dager på med en doktorgradsstudie av tankefeltterapi.

Studien gjøres ved Distriktpsykiatrisk senter Aust-Agder, og Irgens vil sammenlikne virkningen av kognitiv terapi med tankefeltterapi.

Jeg har sett på oppsettet tidligere en gang og det så (etter hukommelsen) helt greit ut. Det var imidlertid én ting jeg tenkte å sette fingeren på: I likhet med dårlige akupunkturstudier tester man ikke med «placebo-akupunktur», eller i dette tilfellet «narre-TFT».

Hvorfor er det i det hele tatt interessant?

Jo, som for akupunktur er det sentralt for å forstå hvorvidt en eventuell effekt har noe videre med det teorien hevder å gjøre. Og det er et ekstra moment: «Algoritmene» i TFT er proprietære og læres bort til behandlere i svinedyre kurs. Hvis de er meningsløse, kan vi avskrive både det ene og det andre.

Dette foreligger det allerede forskning på, som jeg veldig gjerne skulle sett noen teste kritisk. Scientific Review of Mental Health Practices publiserte i 2006 som hevdet at effekten av teknikkene lært på «høyeste nivå» (dvs de dyreste kursene for den innerste sirkelen) var lik en tilfeldig valgt bankerekkefølge:

The Thought Field Therapy Voice Technology (TFT VT) is a proprietary procedure, claimed by proponents to have a 97-98% success rate in curing psychological problems. VT practitioners can allegedly «diagnose» over the telephone precise, individualized codes of acupressure points, which the individual is then instructed to tap on. This single-blind controlled study quasi-randomly assigned 66 participants to either TFT VT treatment (n=33) or to a control group (n=33), which received a randomly selected sequence of treatment points. For each group, 97% of the participants reported a complete elimination of all subjective emotional distress. A 2×2 two-way mixed ANOVA revealed no significant differences between the two groups. Possible explanations for the 97% self-reported «success» rate are discussed and the wisdom and ethics of having mental-health treatments that are proprietary trade secrets is questioned. (PsycINFO Database Record (c) 2009 APA, all rights reserved)

Forsøket er som alle ser ikke det beste i verden. Symmetrien i utfall er… stor. Det gjør ikke saken umiddelbart mer overbevisende at Pignotti er både en frafallen fra indre sirkler og en seriekonvertitt. Derfor kunne det vært meget interessant med en forsøkt replikering.

Nå er en 97% selvrapportert suksessrate noe oppsiktsvekkende uansett. Hvis TFT kunne gjøre noe sånt for noen eller alle de tingene de gir seg ut for å kunne behandle, gir jeg egentlig blaffen i hvor dustete teorien er. Men det er så vidt jeg vet ingen oppfølging av deltagerne i etterkant, hvilket i så fall betyr at vi ikke har noen kunnskap om langtidseffekt.

Ut fra Callahans egne betraktninger rundt «toksiner» som ødelegger effekten har vi nokså gode grunner til å tro den ikke er alt for varig. Og vi vet også at en del pasienter uten «apex-problem» – det er det du har når du gir noe annet enn TFT æren for egen bedring – legger skylden på seg selv når de blir verre igjen. Hvilket ikke skulle være så veldig nødvendig.
Forbigående behandlingseffekt er nokså vanlig.

Derfor er det viktig å se behandling over tid også, selv om det selvsagt er lett å forstå at en behandler som ser en fornøyd og tilsynelatende bra pasient forlate kontoret tror at dette var virkelig revolusjonerende.

Så vi er spent på å se hvordan dette er gjort til slutt. Men uansett skulle jeg altså gjerne ha sett forsøket inkludere en «narre-TFT».

(En liten ironisk betraktning til slutt: Skepsis hadde ingen virkelig interesse av dette feltet før for nokså kort tid siden. Da skrev en fremstående norsk forkjemper sinte eposter fordi temaet såvidt var nevnt kritisk på diskusjonslisten. Uten de utskjellingene ville vi muligens ikke fått incentiv nok til å kikke på det…)