Rettsskandalen ”Thomas Quick” ble avslørt av Hannes Råstam, men han kom aldri til bunns i hvordan skandalen ble mulig. Kollegaen Dan Josefsson avslører mer presist hvordan seriemorderen som ikke fantes ble skapt i terapirommet ved hjelp av en svensk ”recovered memory therapy”.

Jeg møtte den svenske vitnepsykologen Astrid Holgersson (1927-2010) første gang rundt 1994-5. Vi møttes i anledning en radiodiskusjon rundt svensk og norsk adopsjon av teorier om rituelle overgrep og fortrengte minner. Vi var, ikke overraskende, rørende enige, skjønt hun hadde atskillig bedre grunnlag for sin posisjon enn jeg. Astrid var en offentlig person etter sin rolle i bl.a. Palmesaken. Men hun hadde også i flere år vært offentlig kritisk til terapimiljøer og andre som fremmet de uholdbare forestillingene vi diskuterte.

Det var i den forbindelse hun etterpå nevnte ”skandalen Thomas Quick”. Den var enda bare i sin spede begynnelse, med en bankraner som hadde begynt å fortelle om mord han muligens hadde begått, først i terapi, så til politiet. Det ble hurtig lekket til media, selv om lite var avklart. Fellende dommer var ennå langt unna, og den endelige frikjennelsen ennå lenger. Men allerede på dette tidspunkt kunne Astrid fortelle at det ikke fantes grunn til å tro at Quick var skyldig. Hun mente også at han sannsynligvis var offer for en variant av den type terapier som lå bakom epidemien av ”gjenfunne minner”, multiple personligheter og dertil hørende anklager om ritualmord, overgrep og satanistiske sammensvergelser.

Det kunne hun, i likhet med et og annet mer, ikke påvise direkte, for miljøet rundt Quicks avhør og terapi var lukket. Til gjengjeld er dette blant det Dan Josefsson nå mange år senere utforsker i detalj i [i]Mannen som slutade ljuga. Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick[/i] (2013).

I mellomtiden hadde mordtilståelsene og den påfølgende skandalen ”Thomas Quick” vokst i omfang. Med etterforskning, tiltale og dom også for drap i Norge, ble også norske institusjoner involvert. Mange både tenkte og sa det, men at det virkelig var en skandale ble ikke sannsynliggjort og akseptert før Josefssons kollega Hannes Råstam (1955-2012) grov seg ned i saken. Råstam fikk kontakt med Quick (som i mellomtiden hadde tatt tilbake sitt egentlig navn), og derfra grov han videre ned i material som utvetydig demonstrerte [i]rettsskandalen[/i] Thomas Quick. For å [url=http://www.dn.se/debatt/material-som-kunde-fria-quick-gomdes-av-polisen/]sitere Råstam selv[/url] på en liten flik av skandalen:

[quote]Nyligen hittades tretton pärmar med utredningsmaterial som förvarats i en hemlig gömma på polishuset i Sundsvall. Det här innebär att polisen har hemlighållit stora mängder utredningsmaterial som bevisar att Thomas Quick ljög när han erkände ett stort antal mord under 90-talet. Polisens utredare har också försökt dölja materialet för de åklagare som nu granskar Quick-utredningarna, liksom för Thomas Quicks nuvarande advokat.

Genom rättsväsendets hantering av Quickärendet har de verkliga mördarna gått fria, trots att åtminstone ett mord skulle kunna lösas med dna-teknik.[/quote]

Bakom avdekningen lå et imponerende og grundig stykke arbeid. For dem som har sett Råstams kritiske dokumentarer eller lest boken hans er det ovenfor nevnte bare den siste rest av fullstendig ubegripelig slett politihåndverk saken er full av. Råstam avdekket og dokumenterte også nokså greit at tilståelsene til Quick kom under innflytelse av minneterapi som forutsatte massiv fortrengning av traumatiske opplevelser, at ”minnefremkallingen” i terapien ble assistert med massive doser sterke medisiner, og at dette også satte sitt preg på den patologisk dårlige ”etterforskningen”.

Men han forsto ikke helt hvorfor eller hvordan det skjedde. Det er dette spørsmålet Dan Josefsson arvet etter sin venn og kollega. Han bestemte seg for å ”walraffe” for å finne svaret. I lange tider arbeidet han under dekke av å være sympatiserende forfatter av en bok om en psykoterapeutisk tradisjon i Sverige, og fikk en lang rekke mennesker i tale som ellers ikke er så taletrengte i offentligheten.

Resultatet er en spenningsfylt fortelling om mennesker og miljø, teorier, praksiser og idealer som låser opp forståelsen for prosessene som lå bak så vel Sture Bergwalls forvandling til ”Thomas Quick” som terapimiljøet, etterforskningen og rettssakene mot Quick. Det er, for å si det kort, terapimiljøet på den rettspsykiatriske klinikken Säter som med sine forutsetninger rev med seg både Bergwall, politi, aktor, forsvarer og dommere. Josefsson viser at nær samtlige involverte parter tilhørte et miljø som var tett involvert med den ellers lite kjente terapeuten Margit Norell (1914-2005), en karismatisk behandler med meget sterke oppfatninger og like sterkt grep om sine disipler. Hun var veileder for så godt som samtlige behandlere som var involvert i Quicks terapi. I tillegg var hun terapeuten til minnepsykologen som var ekspert i rettssakene og veiledet etterforskningen, og miljøet hadde gode samarbeidsforbindeler til så vel anklager som forsvarsadvokat.

Norells idéer hadde innebygde mekanismer mot falsifisering, i likhet med andre pseudovitenskapelige (og konkurrerende) teorier som ble og blir brukt til å begrunne praksiser knyttet til å fremhente ”fortrengte minner” om traumer. Hver eneste løgn som ble avslørt, hvert eneste tegn som dukket opp, ble bare enda en indikator på at Quick var en seriemorder og at han var blitt det som resultat av barndomstraumer. Politi- og påtalemyndighet var uten egen kompetanse på feltet og følte at de måtte stole på ”ekspertene”. De ble informert, opplært og omvendt av terapimiljøet. Innhentingen av minnepsykologisk ekspertise kom sent, og også denne eksperten ble hurtig dratt inn i terapi hos og (langt på vei) omvendt av Norell.

Josefsson er en empatisk skribent. Han forsøker å trenge inn i de ulike personene, deres situasjon og se hva som får dem til å handle som de gjør. Norell, Bergwall og alle de andre blir forsøkt forstått, og Josefsson går langt i en forståelse som minsker ansvaret for galskapen hos den enkelte: alle handler i tråd med god vilje og egen overbevisning.

Unntaket er Bergwall, som i begynnelsen vil ha sikkerhet, tilgang til de stoff han lenge hadde vært avhengig av, og kjærlig omtanke fra omgivelsene. I konkurranse med andre innsatte om oppmerksomhet, blir den mislykkede bankraneren til ”Thomas Quick”, skaffer seg multiple personligheter og en lang rekke drap bak seg. Han blir fanget opp i prosessen, og gjennom lang terapi og stadig sterkere rusmisbruk klinikken gir ham mulighet til, også mer overbevist selv.

Det sluttet først da han ble tvangsavruset av en ny sjefsoverlege.

Josefssons beskrivelse av klinikken og terapeutene gir mening og forståelse, om enn på en måte som får deg til å vekselvis riste på hodet, le høyt og grøsse på ryggen. Enkeltepisoder gir grunnlag for alle reaksjoner.

Noen gir kun den siste. Bergwall ble belønnet med frihet, dop, oppmerksomhet og andre goder for å lyve på seg seriemord, fordi han støttet Norells og klinikkens teorier. Logisk nok ble han dermed også straks straffet ved å miste gjenværende goder da han offentlig sa fra. Behandlende terapeut gjennom mange år, viser Josefsson, løy like klart om hva terapien gikk ut på som påtalemyndighet og etterforskere gjorde om etterforskningen. Hun hadde forstått at det ikke ville føre noen vei å innrømme hva som faktisk foregikk, og at ”recovered memory therapies” generelt ikke nøt offentlighetens tillit.

Likevel viser Josefsson gjennom sitt arbeid at dette er et omfattende fenomen i Sverige. Det holder å få referat fra bare ett av mange offentlige møter der slik terapi fremmes. Han følger riktignok kun Norell og hennes disipler, men disse terapiformene og deres ulike begrunnelser er legio. Fra andre svenske saker vet vi at andre skoler finnes, selv om Norells innflytelse blir vist å ha vært tilstede langt tidligere i andre profilerte tilfeller.

Journalister som Hannes Råstam og Dan Josefsson har gjort et enormt arbeid i å avdekke ulike biter av dette landskapet. Det er garantert mer igjen. Og jeg ser ingen grunn til å tro at det står fryktelig mye bedre til i Norge.

[i]Mannen som slutade ljuga[/i] er spennende som krim, dekker felt som en biografi, og omhandler i tillegg virkelige saker fra et samfunn og en virkelighet nær deg. Eneste faren ved å lese boken er at du kunne la deg opplyse – og engasjere. Det siste kan virkelig ødelegge både dagen, måneden og året, men i sjeldne tilfeller som Råstams kan det redde noen andres liv. Det minnet bærer Josefsson også med seg gjennom boken og han ivaretar det på en fortreffelig måte.

Dan Josefsson
[i]Mannen som slutade ljuga. Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick[/i]
Lind & Co 2013, 553s.