Folk som er rammet av det uavklarte fenomenet som blir kalt for «ME» eller «kronisk tretthetssyndrom» har stor pågang etter sin tid og sine lommebøker. Det gjelder nå om dagen som det har gjort lenge. Kronikere har det gjerne slik. For noen dager siden var det England man skulle til, for å delta i Lightning Process: Bli frisk på tre dager og for noen titusener.
Dokumentasjon på effekt? Så langt slående anekdoter og løfter om tall en gang senere.*
Men det er jo kort til England, og noen titalls tusen kroner er jo ikke mye. Så da er det bra vi har VG til å foreslå Shanghai og akupunkturbehandling i stedet. For akupunktur er jo virksomt mot så mye. Det virker f.eks. helt sikkert mot… eh…
Vel, tradisjonell kinesisk medisin ligger jo så langt foran vestlig medisin. Bare se på den avanserte og fysiologisk veldokumenterte forklaringen den sinofile pasienten fikk på sine problemer:

Da Zhang Benli undersøkte meg første gang, begynte han å banne på kinesisk. Du har jo faen meg ingen «qi», sa han.
Oversatt til norsk i gammel betydning kan «qi» bety «livskraften». Nå er «energi» eller «energiflyt» mer dekkende. Benli forklarte at han hadde det som i norsk helsevesen kalles ME.

Ah. Selvfølgelig. Det avgjør saken. Slå opp anekdoten. La folk reise til Shanghai og bli kurert:

Holsts vellykkede behandling av ME har fått andre ME-pasienter til å oppsøke Shanghai, med godt resultat.
– En kvinne kom tilbake i jobb i Norge etter å ha vært her i noen måneder.

Og de andre da, kjære VG? Var det noen som ikke ble friske? Noen som ble verre? Er det noen pålitelige data i det hele tatt fra behandlingen?
Nei, la oss for all del ikke tenke negativt. Ikke fortell leseren at det kanskje ikke gjør noe annet enn å tømme lommeboken. At det ikke spiller noen rolle i kontrollerte forsøk om man stikker med nåler eller later som, hvor man stikker, eller hvor dypt man stikker (så lenge man ikke stikker for dypt eller på for idiotiske steder). La for all del syke mennesker få vite at noen lover helbredelse, uten å sjekke, uten en kritisk røst.
Til Shanghai med dem. Hvis de – for å låne et av de mer avskyelige uttrykkene som brukes til å selge alt slags humbug – «virkelig vil bli friske.»
Sånt kan jo uansett selge aviser etterpå også.

* Jeg er vagt optimistisk, på tross av alle faresignalene. (Dyre kurs. Enorme påstander om effekt. Ignorering av dem som ikke får effekt, visstnok til den grad at de selv får skylden for at behandlin.. unnskyld «treningen» ikke virker.) Derimot er jeg lett opprørt over at det ikke er gjort noe studie før man setter i gang behandling og tar penger fra folk. Og irritert over at norsk helsevesen visstnok skal sette igang med det samme før det er gjort noen undersøkelser.