Det nærmer seg (omsider) semesteroppstart her oppe i Trondheim. I dag har mitt institutt sine første orienteringsmøter, og jeg forsøker å tenke på et par ting som bør sies. Noe av det handler om hva som skal til for å lykkes, faglig og sosialt. Det handler ikke bare om sånt som hvor mye du skal lese og hvordan du skal lese. Det er vanskelig nok, men det er ikke dét du blir vurdert etter. Det er bare grunnlaget. Etter vårsemesterets ofte begredelige prestasjoner fra begynnerkullet, slår det meg at det kan forklares tydeligere hvorfor studenter bør følge oppgavekurs og løse oppgaver.

Selv når de ikke er obligatoriske.

For oss gamlinger er det lett å mimre litt. Nu for tiden klages det meget over at studenter slutter på studieprogrammene de er opptatt til. Vel, vi skiftet studier før også. Etter å ha hoppet av informatikkstudiet – hvor jeg på alle måter hadde hatt godt av å jobbe hardere med å forstå f.eks. hvordan man presenterer et matematisk bevis – var jeg sterkt i tvil om jeg skulle gå videre på historie eller om jeg skulle gjøre det på religionshistorie. Det var helt greit, siden ingen krevde at du skulle «vite» den slags når du søkte deg inn på universitetet. (Det første faget jeg sto oppmeldt til, sosiologi, var det siste jeg tok.) Du søkte deg inn på universitetet og et fakultet, og tok i praksis de eksamener du etterhvert følte for, uten å måtte forholde deg til «program» ved opptak. Hvilket dagens studenter må. På religionshistorie, og tildels på historie, var det gjerne sånn at de som gikk videre med studier på faget etter grunnfaget (1.året, 60 studiepoeng, for yngre generasjoner) var mer erfarne studenter.

Hva har det med hvorfor oppgavekurs er en god idé å gjøre? Når folk gikk videre, var det ikke bare fordi de hadde funnet noe de var interessert i. De hadde brukt tid på å lære nok om å studere til at de kunne utvikle en faglig interesse. Og når de gikk videre på fag de tok sent, var det ikke minst når det var på det faget de endelig hadde «knekt eksamenskoden.» De hadde lyktes, fått vist frem hva de faktisk var kapable til å utrette, og det motiverte til videre studier på det de lykkes i.

Det å lære seg å skrive eksamensoppgaver er en sentral del av læringsprosessen. Det er noen viktige felles ting for mange fag, men det finnes også tildels betydelige forskjeller. Det å lære seg å skrive eksamensoppgaver er sjelden (ikke) noe du gjør med én gang, og det er ikke noe du gjør en gang for alle. Alle fag har litt forskjellige konvensjoner og litt forskjellige tenkemåter. De har lett varierende «stammespråk», typiske fremgangsmåter («metoder») og teoretisk kanon. Og de står gjerne i litt forskjellige forhold til måter du er vant til å tenke om samme tema på utenfor universitetsutdanninger.

Religionshistorie («religionsvitenskap») kan være nokså forskjellig fra hverdagens religionsdiskusjoner, som helst handler om skade og nytte, sant og usant. I faglig sammenheng er religionshistorikere jevnt over opptatt av ganske andre tema. (Det er litt derfor vi religionshistorikere blir så forvirret i offentligheten – vi har glemt litt hva vanlige interesser er og blir lett forvirret av at folk er opptatt av «gale» ting.) Akkurat hvilke skal jeg ikke plage andre med her – de varierer også med skoler, felt og tid – men det er viktig, ikke minst for nye studenter, å innse at hva som er faglig interessante spørsmål varierer. Det kan likevel være greit å innse at spørsmålet om hvordan en kildesituasjon er og hva det har å si for hva vi tror vi vet om en gitt religiøs tradisjon på et visst tidspunkt og i et visst område, typisk er umåtelig mye mer interessant for oss enn f.eks. «hva kan vi lære eksistensielt av denne fortellingen».

De aller fleste innser akkurat dette i løpet av kort tid på faget. Men det hjelper ikke den ferske studenten mer enn et lite stykke mot å vise sine evner. Det hjelper i lesning av pensum og til å forstå forelesninger. Deretter er det den neste strekningen som tar dem videre mot suksess som student: det aktive, faglig-sosiale arbeidet med faget. Den gode kollokviegruppen er en veldig viktig del, både sosialt og faglig. Man skal lære seg å tenke og snakke fag, snakke faget varmt og aktivere kunnskap og ferdigheter. For å hjelpe den gode kollokvien til å bli best mulig er et godt oppgavekurs en god ekstra hjelp i retning av å knekke eksamenskoden.

Det handler om hjelp til flere ting, blant annet

– å tenke fornuftig faglig, stille interessante faglige spørsmål, og
– avlære gymnasiale og andre fags (u)vaner.

En vanlig tanke om oppgavekurs er (til min kontinuerlige forbløffelse) at «jeg trenger ikke». Bakgrunnen for at man tror man ikke vil ha noe utbytte av det er i beste fall en bedragersk selvtillit basert på tidligere prestasjoner. De verste er hos de ferskeste studentene, som tror videregående skoles stiler og eksamener ga tilstrekkelig kunnskap. Det nest verste er hos dem som har tatt et annet fag og gjort det bra. I begge tilfellene overses det at hvert enkelt universitetsfag altså har sine egne konvensjoner, tenkemåter, sitt eget stammespråk etc etc. Måten du aktiverer det på, er ikke ved å leve i fortiden, dengang du gjorde det bra på videregående skole, psykologi, statsvitenskap eller hva det skulle være. Det er ved å arbeide med det enkelte faget, og skrive deg inn i det. Aktivt.

Når jeg snakker om det gode oppgavekurset er det delvis avhengig av at man tar opp noen viktige og riktige ting om tenkning, skriving og løsninger. (Jeg har gått på kurs som ikke har gjort det, men som kun har hatt fokus på faglig innhold – de blir sjelden optimale, selv om de hjelper de også.) Men det viktigste er faktisk studentenes egen innsats. Det er tross alt dem som skal lære, og egen, konstruktiv aktivitet er det sentrale utgangspunktet for å lykkes. En aktiv gruppe som jobber med og for hverandre kan kompensere mye for et middelmådig opplegg. Uten det, blir selv et utmerket opplegg adskillig mindre verdt, men det kan fortsatt være gull verdt for den som bidrar selv.

(Om jeg får tid og ånden over meg, sier jeg kanskje litt om hva erfaringen fra mine kanter tilsier at studenter virkelig bør lære (og avlære) når det gjelder eksamensskriving. Men i mellomtiden har den pensjonerte filosofilæreren Robert T. Carroll, en 54-siders Student Success Guide -Study Skills og en tilsvarende 50 siders om Writing Skills.)