Heelas_spiritualites.jpgPaul Heelas er en av veteranene i forskning på det vi andre innimellom fortsatt kaller for ‘New Age’, og er en av dem som har bidratt mest og tyngst til feltet. Han er best kjent for boken The New Age Movement fra 1996, men strengt tatt hadde han publisert de fleste av de sentrale idéene og funnene i boken i artikler allerede på 1980-tallet.

Heelas har forlengst sluttet å bruke begrepet ‘New Age’ i noen videre sammenheng, og foretrekker som i sin nyeste bok å snakke om «Spiritualities of Life». Slik får han frem noen vesentlige trekk med det stadig voksende tilbudet av terapier, aktivitetsformer og andre varer som fokuserer blikket mot «spiritualitet», dennesidig «personlig vekst» og «wellness»: Det handler om livskvalitet, om (fortsatt) utviklingen av romantikkens » genuint ekspressive selv» og om livet her og nå.

Og Heelas gjør som vanlig dette bra. Men det er et problem, som nok ser ut til å ha med hans personlige jakt på livsmening å gjøre.


Det er alt annet enn en hemmelighet at Heelas både har sympatier og lang fartstid innenfor New Age-miljøet selv. Han har både erfaring fra innsiden og som (sympatiserende) analytisk betrakter. Det er utvilsomt en fordel i mange sammenhenger. Han har en nærhet og bredde i tilgang på stoffet som gir gode innsikter, og koblet med mange og lange studier av feltet ved hjelp av både kvantitative og kvalitative metoder, har det skapt grunnlag for mye faglig interessant. Men i Spiritualities of Life er det nesten like ofte insideren Heelas som snakker, i en merkelig blanding av religionssosiologi og kontekstuell New Age-teologi. Det er en apologetisk undertone som er både merkelig, litt ukledelig og underlig analytisk svak.

Jeg sier ikke det bare fordi jeg befinner meg på motsatt side av skillet når det gjelder livssyn. I hovedsak er jeg enig med Heelas når det gjelder både betoningen av det genuint «religiøse» i store deler av det miljøet han snakker om, og i kritikken av et for radikalt fokus på New Age-aktiviteter som «tomt konsum». Etter å ha latt Carrete og Kings Selling Spirituality: The Silen Takeover of Religion ligge i flere år etter et første kritisk blikk på den, gikk jeg gjennom i sommer. Og akkurat som Heelas, leser jeg deres tese som alt for ensidig. Hverken når det gjelder samfunn, religion eller andre ideologier synes jeg det var spesielt overbevisende, på tross av mange gode poeng underveis.

Heelas retter noe av samme kritikken mot dem, men han går ikke i motsatt felle. Selvfølgelig er det et kommodifisert preg over alternativkulturen. Selvfølgelig handler det også om strategisk, identitetskonstruerende konsum. Men det er like selvsagt ikke hele historien, og ved et ensidig fokus på hvordan alternativkulturen ser ut, virker den nok mer avvikende konsumorientert enn hva det er grunnlag for å hevde. For hva vel ikke involvert i strategisk konsum? Og dertil ligger også alltid, som salig St. Kalle hevdet ved introduksjonen av kommodifiseringsperspektivet, i neste øyeblikk produksjon.

Men vi skiller oss i forståelsen av enkelte begrep. For meg er konsum, spesielt knyttet til kultur og aktiviteter generelt noe aktivt konstruerende. Vi gjør automatisk ting med det vi tar til oss, har jeg lært av medieteoretikerne. Resepsjon er ikke passivt.
For Heelas (som for en del av kritikerne han gyver løs på) er «konsum» noe passivt og negativt. Dermed bruker han evigheter av boken på å forsvare kursdeltakere og andre aktive deltagere i New Age-miljøet fra den typen beskyldninger at de er religiøse sofagriser som konsumerer den åndelige varianten av fast food mens de blir slappe og feite i ånden.

Hvilket han selvfølgelig skal ha lov til, men for det første har han en tendens til å slå inn åpne dører – igjen og igjen – og for det andre er det irriterende hvor ofte han gjør det med data som ikke kan brukes til de formål han anvender dem. At et lite mindretall svarer at de deltar i kursvirksomhet bare for nytelsens skyld, sier f.eks. ikke nødvendigvis noe mer enn at deltakere har et bestemt verdisett der et slikt svar ikke ville være akseptabelt. Heelas har en tilbøyelighet til å gå inn i analytiske sammenhenger med språk og synspunkt som er overtatt fra det han anser for akseptable «insider»-posisjoner. Resultatet er upresise begrep og slapp diskusjon.

Når man kommer et stykke ut i boken har han også langt på vei overtatt den irriterende «enten-eller»-retorikken til kritikerne han vil til livs. Heldigvis henter han seg inn igjen stadig vekk, slik at boken veksler mellom det irriterende og det interessante. (OK – det er en interessant måte å irritere på også. Britisk religionsforskning på nyreligiøsitet er nemlig langt på vei dominert av klamme omfavnelser, og her er mer empiri av denne typen, selv om jeg aldri har sett klare «teologiske» uttrykk for det før.)

Men Heelas er som sagt en veteran på feltet. Han har lest og tenkt mye på perspektiver i forhold til feltet, og han har utforsket det empiriske feltet bedre enn de aller fleste. Dermed er det noe å få med seg både når det gjelder debatten med annen litteratur, noen overraskende perspektiv som er verdt å reflektere over, og ikke minst når det gjelder pekere til interessante sider ved feltet.

Han og jeg er for eksempel helt på linje – fra to helt forskjellige vinkler – når det gjelder alternative behandlinger som religiøse uttrykk, men jeg er temmelig sikker på at han har den delen av argumentasjonen og informasjonen jeg har manglet for å gjøre et viktig poeng. (Jeg må bare teste ut argumentet litt hardere før jeg går god for det.) Sånn sett var det vel verdt tiden.

Paul Heelas
Spiritualities of Life. New Age Romanticism and Consumptive Religion.
Blackwell Publishing 2008. 283s.
ISBN 978-1-4051-3938-0