Mye har forandret seg siden Skepsis ble stiftet. Er foreningen lenger et nødvendig tiltak, eller kan den nå legges ned med god samvittighet? Jeg tror det siste og skal forklare hvorfor.
Jeg skal starte med et premiss: det er formålet som er viktig, ikke organisasjonen. Hvis formålet er oppnådd, eller (mer sannsynlig) kan oppnås på annet vis til mindre kostnad, er det ikke noe stort poeng i å bruke tid og penger på å opprettholde et organisatorisk ledd.
Da Skepsis i sin tid ble stiftet, var formålet først og fremst å sørge for at det fantes kritiske motstemmer til en del snåle påstander, primært om paranormale fenomen, som sirkulerte i offentligheten. Internasjonalt var det en voksende skeptikerbevegelse som tok på seg den oppgaven, og det inspirerte norske stiftere til å følge opp.
Det ga god mening å ha en organisasjon med medlemmer. For å spre informasjon var det delvis nødvendig å ha et dertil egnet sted å publisere noe som ofte kunne være for sært for de fleste andre. Ikke minst for sært til å få tilstrekkelig plass andre steder hvis det skulle være noe moro.
Det var papirets tidsalder, så eget tidsskrift var også av den grunn nokså naturlig å sikte mot, men trykking er ikke billig. Medlemmer fungerte primært som abonnenter, som ga grunnlaget for å få ut (det ofte lekre) tidsskriftet nasjonalt. Det ga også en mulighet for fellesskap med likesinnede, delvis et arbeidsfellesskap om å skape noe som var gøy å lage.
En sentral organisasjon med telefon og kontor ga også et sted å ringe eller sende brev for den skolelærer, journalist eller allment interesserte som ville ha en motstemme, et foredrag, tipse eller bidra.
Det var selvsagt ikke uproblematisk. Skepsis hadde stor sosial og aldersmessig bredde blant medlemmene, men det var ikke så helt lett å gjøre arbeidet eller å fordele byrdene. Med tidsskrift og foredrag som plattformer, var det høy terskel for å faktisk kunne bidra. Man måtte ha snakketøyet og fortellerevnene godt i orden og ha kunnskapene mer enn helt marginalt på plass.
Det er et og der. Det holdt ikke med bare én av delene.
De som kunne bidra, var gjerne nokså opptatte, og mange av de mest aktive var akademikere i eller rett før småbarnsfasen (første eller andre runde). Når den kom, ble organisasjonsarbeid skjøvet nokså langt ned på prioriteringslisten. Det holdt hardt nok å få ut tidsskrift, og det kom så godt som aldri etter timeplanen.
Mye har fortsatt etter samme melodi.
Terskelen for å bidra har fortsatt vært høy. De litt yngre har fortsatt i sporet med å gjerne ha høyere ambisjoner enn leveranser. Den litt mer tilårskomne akademikergjengen undertegnede nå befinner seg i, har helst trukket seg tilbake til andre aktiviteter eller kanaler.
Det er blant annet derfor ingen overdrivelse å si at organisasjonsdelen av Skepsis aldri har vært noen dundrende suksess.
Medlemmene har imidlertid sjelden latt seg affisere. De har vært utrolig lojale. Når de har vært det, har det nok delvis vært fordi vi tross alt har lykkes veldig godt i mange år med å utføre de formål vi skulle. Ikke på tross av organisatorisk likegyldighet, men fordi formålene alltid var viktigere enn forening. Foreningen har vært særdeles synlig og formidlingstakten var lenge meget høy, på tross av at den var fordelt på få.
Men ting har forandret seg.
Papir er ikke lenger det sentrale medium. Nye media har skapt nye betingelser for synlighet og formidling. Skepsis som blad var ofte en mellomstasjon som formidlet og gjenfortalte faglitteratur og populærvitenskap fra utenlandske kilder. Bloggplattformen har gjort det enklere for fagfolk og alminnelige nerder både å skaffe seg og formidle samme informasjon direkte. Og de vil ikke nødvendigvis gjøre det innenfor organisatoriske rammer – eller de vil skape sitt eget, også organisatorisk.
Facebook virker for tiden å være det sentrale for sosial interaksjon og dermed de nettverk som er tilbøyelige til å finne på noe. De som finner på noe, vil fortsatt gjerne styre det i sin egen retning, etter sine egne interesser.
”Kjernevirksomheten” kan altså gjøres nær kostnadsfritt på individnivå og i de utvidete vennekretser sosiale media tillater. Man kan fokusere på det man brenner for, uten å måtte bruke krefter på det andre. Det inkluderer arrangement, som lokale ”Skeptics in the Pub”.
Det ”organisasjonsfrie” har sine begrensninger, men i dagens situasjon er det få ting man virkelig trenger en sentral organisasjon til. Og organisasjoner kommer med sin egen bagasje og oppgaver som ikke nødvendigvis er blant dem folk helst vil bedrive på fritiden.
Når jeg er nokså sikker på at Skepsis ikke er nødvendig som organisasjon, tar det også utgangspunkt i at virksomheten i vår regi nærmest har opphørt, samtidig som det snarere har tatt seg opp med kritiske motstemmer til de tema vi har vært interessert i. De kommer både fra internt vitenskapelige miljø, fra journalister i alle medier, og fra løselig eller ikke organiserte skeptiske motstemmer i spesifikke saker.
Spørsmålet er også om det er ønskelig, eller ønskelig nok at Skepsis fortsetter som organisasjon til at tilstrekkelig mange er interessert i å nedlegge det arbeidet som i så fall trenges. Det er én av målestokkene for frivillige organisasjoner, og for de fleste er svaret ’ja’ bare for et meget begrenset antall år.
Foreningen Skepsis har eksistert i mer enn et kvart århundre.
Jeg tror det er lenge nok.