Dagens ufo-segner får folkloristane til å nikke attkjennande med hovudet. For sjølv om ufonauten har fått bildet sitt prega av massekulturen, har han også sider som vi kjenner att frå eldre overnaturlege vesen.

av Velle Espeland


Dagens ufo-segner får folkloristane til å nikke attkjennande med hovudet. For sjølv om ufonauten har fått bildet sitt prega av massekulturen, har han også sider som vi kjenner att frå eldre overnaturlege vesen.

Kva er det eigentleg å tru på hulder eller overnaturlege skapnader? Svaret på det spørsmålet er ikkje så enkelt som ein kunne tru, og det representerer ein glideskala frå uvisse på om det ikkje kan finnast «noko meir enn det vi ser», til ei fast forvissing om at spesielle overnaturlege skapnader finst.

Når gallup kan avsløre at langt fleire menneske trur på spøkjelse enn på Gud, så avspeglar vel det først og fremst at tru på overnaturlege vesen er så uforpliktande. Den treng slett ikkje føre med seg konsekvensar korkje i handling eller haldning.

Dette problemet med kva tru er kan ein nærme seg på ulike måtar. Ein måte er å sjå på korleis unormale opplevingar vert forklart. Mange menneske mellom oss har hatt sanseopplevingar eller berre inntrykk som er vanskelege å forklare utifrå vårt materialistiske verdsbilde. Som folklorist er eg ikkje interessert i kva desse opplevingane kjem av eller kva dei er. Det kan andre fagfolk som psykologar eller fysikarar prøve å finne ut av. Frå ein folkloristisk synsvinkel er det korleis desse opplevingane vert forklart som er interessant. Det vanlegaste i vår tid er å slå slike opplevingar bort: «Det må ha vore ein hallusinasjon, ei luftspegling. Det må ha vore noko eg trudde at eg høyrde», og så ganske snart gløyme heile opplevinga. Men nokre personar prøver å finne ei anna forklaring, gjerne ei overnaturleg, og det er da opplevinga kan verte ei forteljing.

Vandrehistorier og memorat

Folkloristar plar dele forteljingar om det overnaturlege i to grupper med forskjellig kjeldeverdi. Eit memorat er ei forteljing om det sjølvopplevde, mens segna eller vandrehistoria er attfortalt. At historia er attfortalt betyr at ein annan person syns at historia er så interessant at han ikkje berre er viljug til å høyre etter, men også hugse historia og sjølv fortelje ho når eit høve byr seg. Det skal ikkje mange slike tradisjonssprang til før historia fortel meir om det miljøet ho vert fortalt i enn om den opphavlege opplevinga. Ei vandrehistorie gjev seg alltid ut for å vere sann, og det kan altså også hende at ho går tilbake på ei verkeleg oppleving, men den munnlege tradisjonen er svært ueigna til å ta vare på eksakte observasjonar. Til gjengjeld kan ei vandrehistorie fortelje oss meire om kva haldningar og oppfatningar som finst i eit miljø. Når ei vandrehistorie vert spreidd over eit stort område på kort tid betyr det at historia har eit innhald eller eit poeng som mange menneske finn interessant eller viktig. Forteljinga har ein representativitet som eit personleg referat av ei oppleving ikkje har.

Overnaturlege forklaringar

I tidlegare tider hadde folk eit godt utval av forklaringsmodellar som kunne brukast på unormale hendingar. Ei oppleving på eller ved sjøen kunne vere draug, havfrue eller marmel, ved ferskvatten kunne det vere nøkk eller fossegrim, i uthusa kunne det vere ein fjøsnisse, og spøkjelse kunne ein treffe nesten kvar som helst. Etter som tida gjekk vart dei fleste av desse forklaringsmodellane uaktuelle. Dersom troll nokon gong har vore noko anna enn eit eventyrvesen, så er det i alle fall svært lenge sidan. Nøkken derimot har vore eit folketruvesen, men vart uaktuell alt tidleg i førre århundre. Etter det møter vi han berre i segner og ikkje i memorat. Fjøsnissen forsvinn frå memorata rett etter siste hundreårsskiftet.

I vår tid har altså utvalet av aktuelle overnaturlege vesen skrumpa sterkt inn. Eg har snakka med fleire folk som har fortalt meg at dei har sett huldra, men historiene deira har oftast vore for gode, for velforma, for strukturerte rundt eit godt episk poeng til å vere referat av anormale opplevingar. Dei har avslørt seg som vandrehistorier. Likevel skal eg ikkje sjå bort ifrå at huldra framleis kan vere ein aktuell forklaringsmodell. Huldra er i alle fall godt kjent også som erotisk ønskjedraum. Spøkjelse er absolutt ein aktuell forklaringsmodell framleis, kanskje den viktigaste i vår tid. I tillegg kan englar og djevelen vere kandidatar. Men det er ikkje kven som helst som ser desse, dei er nok mest aktuelle i religiøse miljø.

Utvalet av folketruvesen har altså minka kraftig, men arten har ikkje berre gått tilbake. Det har også dukka opp nye og tidlegare ukjende vesen. Og mellom desse er ufonautane av dei mest interessante.

Ufonauten som overnaturleg vesen

Ved første augnekast ser ufonauten ut til å vere eit nytt og originalt overnaturleg vesen. Han har tydeleg lånt både eigenskapar og spesielle detaljar i utsjånaden frå science fiction, teikneseriar og film. Og dette er ikkje uventa. I vår kultur har vi ei rekkje stereotype figurar som lever i ei slag symbiose med massemedia. Vi kan nemne sjørøvaren. I vår bevisstheit har sjørøvaren trebein, svart lapp for eine auge, raud silke jakke og pudderparykk. Å slåst på eit gyngande skipsdekk utstyrt på den måten ville naturlegvis vere heilt umogleg, men likevel er det slik idealsjørøvaren ser ut for oss. Sjørøvaren er jo ikkje noko overnaturleg vesen mer. Bildet lever parallelt med vampyren, varulven og spøkjelset. Alle desse har bakgrunn også i norske og nordiske trusførestellingar, men det er massemediabildet av dei som dominerer. I eldre tid viste ofte norske spøkjelse seg i dyreskapnad. Det er det heilt slutt med. I vår tid vert dei oftast sett innhylla i laken og overraskande ofte har dei med seg ein kjetting. Den har dei i alle fall fått frå massemedia.

Men sjølv om ufonauten har fått bildet sitt prega av massekulturen, har han også sider som vi kjenner att frå eldre overnaturlege vesen. Den groteske utsjånaden og den kortvaksne kroppen har han felles med underjordsfolk, dvergar, alvar og tussar av mange slag. I vandrehistoriene fungerer denne utsjånaden på same måten som i eldre segner, den er det poenget som fortel oss at dette ikkje er eit vanleg menneske, men noko overnaturleg. Difor vert det også umogleg å gje ei allmenngyldig framstilling av korleis ufonauten ser ut, på same måten som vi ikkje kan gje eit autoritativt bilete av korleis huldra ser ut. Ho kan vera ei vakker ung jente, ha hesteansikt, hestehale eller kurumpe, vere innhole bak. Alle desse trekka tener same funksjon i forteljingane, dei markerer at ho ikkje er eit menneske, men ei hulder. Difor vert det ikkje noko problem at ho ikkje heng saman som figur. Den same variasjonsrikdomen finn vi i ufonautforteljingane.

Ufo-segnene

Når folkloristar er meir interessert i attfortalte segner, vandrehistorier, enn i den opplevinga som ligg til grunn for forteljinga, så er det nettopp fordi segna er prega av oppfatningane til fleire. Når segna lever vidare og vert attfortalt, så er det nettopp fordi historia har fått eit poeng som vert oppfatta som interessant av eit heilt miljø. Dermed har segna eller vandrehistoria ein representativitet som rapporten om den originale opplevinga ikkje har.

Det er særleg ei gruppe ufo-segner som får folkloristane til å nikke attkjennande med hovudet. Det er dei segnene som fortel om folk som blir tatt med i ufo. I den eldste gruppa av desse segnene, dei som skriv seg frå 50-åra, er det ofte menneska sjølv som tek initiativ til kontakta med ufonautane. I desse historiene er ufonautane gode vesen som ikkje er særleg interessert i menneske, men som er velviljuge når kontakta først er etablert. I nyare forteljingar er det oftast snakk om regelrett kidnapping av menneske. Her opptrer ufonautane på same måten som trugande og farlege overnaturlege vesen. Og desse forteljingane minner svært mykje om segner som fortel om at overnaturlege skapnader kidnappar menneske. Slike segner finn vi spreidd utover heile jorda. Her i Norden oftast i form av bergtakingssegner, der hulder eller underjordsfolk er kidnapparane.

Kidnappingssegnene har mange fellesmotiv som vi finn i både ufo- og huldreversjonane. Eit slikt påfallande motiv er tidsforskyvinga. Anten vert det da fortalt at det kidnappa mennesket har vore borte i lang tid, men sjølv oppfattar det som berre ei kort tid. Eller den bortførte kan ha kjensla av at opphaldet varte i lang tid, men når han kjem attende til verkelegheita, er det gått berre nokre få minutt. Dette at vi finn båe versjonane, syner oss at dette er eit forteljeteknisk grep som skal illustrere den store skilnaden på vår verkelegheit og den superanormale verda og ikkje noko som har rot i ei verkeleg oppleving.

Ufologar hevdar ofte at når ufo-historiene liknar så mykje på tidlegare tiders segner om overnaturlege skapnader, så kjem det av at folk i tidlegare tider har tolka ufo-opplevingar som overnaturlege skapnader. For meg vert dette å setje tinga totalt på hovudet. Både dei gamle segnene og vår tids vandrehistorier er så klårt knytt til si tid og sin kulturelle bakgrunn at eit ikkjejordisk opphav vert enda meir usannsynleg. Denne kulturelle tilknytinga ser vi klårast i dei segnene der ufonautane kjem med ein bodskap.

Bodskapen frå det overnaturlege

Menneska har til alle tider vore opptatt av å få kunnskap frå den overnaturlege verda, og varslande teikn på himmelen er slett ikkje noko nytt. Ein del av desse teikna har nok hatt reell bakgrunn, for eksempel i ein komet. Langt opp imot vår tid har kometane vorte oppfatta som katastrofevarsel. Dei kunne verta tolka som eit gloande sverd eller ein stokk, eit teikn på Guds vreide og eit endetidsvarsel om krig og pest.

Når ufonautane kjem med ein bodskap til menneska, fungerer dei på same måten. Dei kjem med eit negativt varsel, ei åtvaring om at vi må ta skeia i ei anna hand. For meg er dette det aller viktigaste argumentet mot ufo. Dersom ufonautane verkeleg hadde reist i lysår for å kome hit til jorda, kvifor kan dei ikkje fortelje oss noko nytt og ikkje berre det vi alle veit så utmerka godt: at menneskeslekta kan skape sin eigen undergang gjennom forureining eller atomkatastrofe. Ufonautane avspeglar berre vår eigen kulturs redsle, slik overnaturlege vesen har gjort til alle tider. Derfor skal vi ta desse forteljingane på alvor. Dei fortel nemleg noko om kor sterk denne redsla er i vår kultur.

Men forteljingane fungerer også som ei slags trøyst. Det finst nokon som overvakar oss, og desse nokon rår over ein teknologi som er så avansert at dei ikkje eingong tek bryet med å forklare oss det minste av den, vi ville ikkje forstå noko likevel. Og her er vi også ved eit poeng som fortel noko om vår tid. I vår kultur baserer ikkje det overnaturlege si makt på magi og trolldom, men på teknologi!

Nokre bøker med folkloristisk synsvinkel på ufo og nærståande trusforestillingar