Jeg lovet forrige uke at vi skulle prøve å si noe positivt om gode presseoppslag, ikke bare være kritisk til det dårlige. Og etter hva jeg hører om leserrespons på artikler jeg liker, kan journalistene sannelig fortjene en og annen positiv tilbakemelding også.
Den lett bisarre uken som har gått har budt på mye interessant fra en skeptikersynsvinkel. På den positive siden har vi f.eks. hatt Forbrukerinspektørenes slakt av Vitaepro og første del av «7.sans» på Schrödingers katt. Det har muligens druknet litt i nyere tids to mest omtalte promp og nordnorsk magi i alle kanaler.
Slike saker er på én måte også et godt tegn på at media gjør jobben sin, selv om det nok hauses opp litt over sin betydning. Men media har i alle fall fortalt oss at ikke bare har vi en helseminister som synes det er mer mirakuløst enn normalt at barn promper, men at store deler av Storting og regjering synes det er helt rimelig å tenke seg at mystiske krefter gjør mirakler av mye større format på kommando fra utvalgte menn og kvinner. Det var ikke uventet, men det er greit å vite.
Mens noen har henfalt til hoderisting, har andre journalister sett på det som en anledning til å presentere forskning. Både Bodil Fagerheim i VG og Astrid Meland i Dagbladet har benyttet anledningen til å skrive om forskning på placebo og hva det kan sies å være. Det er en flott og konstruktiv innsats for å spre kunnskap om slikt våre «fremste representanter» ikke later til å ønske å vite noe om.
I likhet med noe som muligens nærmer seg de fleste andre, får man nesten tilføye. I halvparten av intervjuene jeg har gitt de siste par årene, har samtalen på et eller annet tidspunkt dreid seg i retning av «hvor omfattende/vanlig/unormalt» dette (e.g. englesnakking, dyretolking, mediumisme etc) er. Svaret jeg forsøker å gi hver gang, er at dette er «the alternative mainstream». Det er helt vanlig, folk er ikke gale, og når man ser på det i sosialt liv, er det muligens på vei til å bli den nye kulturelle mainstream.
Det er ikke de troende som blir frosset ut av selskapslivet. Det er dem som sier dem i mot. Selv når de ikke helt går så hardt til verks som Tim Minchin i denne festlige monologen.
Det har Simen Ekern i Dagbladet oppdaget, i et oppslag som på onsdagens forside i Dagbladet kalles «Skeptikerne er blitt de nye raringene», og som ellers heter I Snåsamannens tid. Det er en fin artikkel som viser at Ekern nok er blant oss raringene.
Nå er det imidlertid fortsatt slik at skeptikerne alltid har vært «raringene»: blant de vitenskapsorienterte var vi i flere tiår raringene som gadd bry oss med «slike marginale og uinteressante» fenomen. Blant de som var interessert i dem var vi raringene som ikke trodde på fenomenene. I beste fall. Da som nå, gikk tolkningen av uenighet fort fra «rar» til «lukket» og «ond». James Randi er ikke den eneste som er blitt beskyldt for å ha svartmagiske krefter som hindrer fenomen fra å fremstå.
Halvor Finess Tretvoll setter fingeren på det samme som Ekern i artikkelen Snåsasymptomet. Han har også et blikk for potensielle konsekvenser av om institusjoner skulle la seg forføre av samme retorikk og slappe krav til bevisføring. Det sier våre representanter fortsatt at de ikke vil når alt kommer til alt.
Hvis de gode journalistene fortsatt presser dem, så kanskje vi får høre det før de har vist at de har ombestemt seg.
(Ellers har bloggosfæren vært fylt av gode kritiske innlegg denne uken. Ingen nevnt, ingen glemt. Det har vært en lise å lese. Og nå snart tilbake til «raringstoff» for dem som er interesserte. Måtte vi snart få en «Snåsafri» uke.)
Oppdatering
Med mer kjedelig nerdestoff på plass, kan jeg kort ta et avbrekk for å nevne at «bare» halvparten av Helse- og sosialkomitéen og kun én av fem i Arbeiderpartiets sentralstyre er fylt av fokelighetens ånd. Det er Fredrik Mellem som sørger for å informere oss om det siste.
Så synd. Jeg hadde så sett frem til å se hvem som skulle styre Magidepartementet.