Etter et par dager i frisk fjelluft og med minimale notater å se tilbake på i uken som gikk, håper jeg at det finnes andre som kan trekke frem flere eksempler enn dem jeg har i hodet. Det har vært en travel uke, der jeg også har brukt uvanlig mye tid til forskningsskriverier (hurra!), dermed gikk det nok noe mindre tid til å lese medier enn vanlig.
Men et og annet eksempel kommer jeg på likevel, først og fremst fra papirutgavene.
VGs Bodil Sundbye hadde for eksempel i går et lett kritisk perspektiv på åndeutmaning i Rosnes Bofellesskap i Moss: «Vi ønsket å få en avklaring på at det er mer mellom himmel og jord enn det vi vet om. Så langt merker personalet og beboerne en forbedring. Det har vært en spennende opplevelse sånn sett» – sa avdelingslederen.
Fint at hun kunne skaffe litt spenning i hverdagen.
Min aldri så lille mistanke om at det kanskje var mest det det handlet om var godt rapportert i samme reportasje (ellers hadde jeg sikkert ikke visst om denne heller).
Samme årsak lå bak oppdagelsen av Kristin Nilsens artikkel om bønn som alternativ behandling i Aftenpostens lørdagsutgave. Og når jeg sier alternativ, så mener jeg som alternativ til virkelig behandling, ikke som noe tillegg:

Familien Neumann tror ikke på moderne medisin, de tror på Gud som eneste helbreder. Å ta Kara til legen ville være bevis for at de var for svake i troen, og hadde gitt etter for Satans innflytelse.

Det er en god artikkel om en tragisk historie, knyttet til en alvorlig problemstilling, og mine minimale tilskudd i papirutgaven tilføyer lite eller intet. Les nettversjonen.
Den store saken forrige uke – og som jeg håper å komme tilbake til i løpet av uken – er utvilsomt oppslagene om dødsfall tilknyttet kosttilskuddet Fortodol, en serie oppslag som såvidt jeg husker startet med Mona Clausens artikkel i Aftenposten.
Men til denne saken er det altså mer å gripe fatt i, og saken ser bare ved første tilløp til lett graving virkelig møkkete ut.
Hvis vi ser bort fra Kattas siste «7.sans» (som jeg har skrevet nok om), så begynner jeg nå fort å gå tom. Men det er noe høyst interessant i tillegg: Dagbladet Magasinet (online) har viet stor og god plass til en seriøs forskningsfusk-sak. Kudos til redaktør for å vie så stor plass til et tema vi nok ikke er så mange som virkelig er interessert i – dessverre.
Jeg har ikke satt meg inn i selve saken utover det som står skrevet, men som noen muligens har fått med seg er jeg interessert i slikt. Og påstandene om hva som har vært god kotyme ved norske universitet noen tiår tilbake er mildest talt rystende. Hvilket fagmiljø kan ha slikt sittende på seg?
Så folkens: det må da ha vært mer enn dette? Hva har jeg gått glipp av mens jeg har rotet rundt i norsk presses Satan-skriverier fra 1970-2000?
Oppdatering
Siden debatten fortsetter hos Dagbladet har jeg kikket på de sakkyndiges uttalelser.
Det var mildest talt rene ord for pengene. Med unntak av saker som Sudbøs, tror jeg knapt jeg har sett så kraftig formulerte konklusjoner. (Forsvarer Björkholms argumentasjon virker med andre ord, og for å si det forsiktig, noe selektiv. Det fremstår som hevet over enhver tvil at Rekkedal er skyldig i grov uredelighet (med tildels så store mengder direkte avskrift at det ville vært å regne som fusk i en grunnfagsbesvarelse). Hvis det som står medfører riktighet, og det har jeg ingen grunn til å betvile, kan jeg vanskelig forstå at Rekkedal kan beholde selv cand.philol.-graden.
Det skal med andre ord bli interessant å se hvordan institusjonelle aktører, deriblant Universitetet i Bergen, behandler saken videre, og hva slags begrunnelser som anvendes.