En av flere gjennomgående strategier i alternativbevegelsens retorikk handler om hvordan «the establishment» undertrykker og hemmeligholder kunnskap. Det er et nyttig grep som tillater en vidunderlig kombinasjon av superskepsis (til vitenskap) og totalt fravær av kritisk tenkning (om egne favoritteorier).

Når undersøkelser kan avvises med at de bare er del av en konspirasjon, er kjøpt og betalt av interesserte – helt uten å skue til (eller kunne noe om) kvalitet i studier – blir det enklere å likestille eller heve det egne over hva forskningen tilsier. Selv om det siste bare er basert på anekdoter og slette undersøkelser. Så vidt jeg kan se har jeg ikke blogget den delen av introduksjonsforelesningen om konspirasjonsteorier tidligere, så med et nikk til inspirasjonen fra dypttroende kommentatorer som illustrerer de teoretiske grepene, går jeg tilbake til Michael Barkun fra høstterminen.


Stigmatiserte kunnskapspåstander er Barkuns eget forsøk på å utvide en bit av Colin Campbells teori om det kultiske miljø, slik at flere idéer fra det sosiale og ideologiske utenforskapet enn de mystisk-religiøse blir inkludert.

Stigma er viktig, fordi det påpeker en sosial kontrollmekanisme i forhold til hva det anses for respektabelt å beskjeftige seg med. Det er noen som stigmatiserer andre, og dette er en aktiv prosess.

I sine kategorier om stigmatisert «kunnskap» inkluderer Barkun en rekke ulike hovedgrupper: «glemt» kunnskap (de visste det i Atlantis og hos de gamle indianerne), «overskredet»/forlatt kunnskap (astrologi), oversett kunnskap (lav-prestisje gruppers «common knowledge», «kjerringråd», myter), avvist/forkastet kunnskap (ufo-kidnappinger), og undertrykt kunnskap (de utenomjordiske blant oss, «jødemedisin» vs. «den nye medisin» etc.).

I konspirasjonsteorier, skriver Barkun, tenderer kategorien undertrykt kunnskap til å absorbere alle andre.

Begrunnelsen ligner mye på Poppers teori om «the conspiracy theory of ignorance», men har en litt annen innretning. Popper tenkte seg at i konspirasjonsteorienes verden (i alle fall noen av dem) er sannheten egentlig åpenbar, slik at forklaringen på at den ikke er anerkjent, må være at noen undertrykker den. Hos Barkun forklares også konflikten mellom anerkjent kunnskap og stigmatisert kunnskap med undertrykkelse: Når «the establishment» nekter å anerkjenne bestemte påstander om kunnskap, er det fordi disse nye «sannhetene» truer deres egen interesse og deres egne mål, derfor vil de også undertrykke dem for å forsvare seg selv.

Denne gjennomgående mistanken er vesentlig for den kognitive stilen i omfattende konspirasjonsteorier, og er en del av forklaringen på hvordan og hvorfor konspirasjonsteoretikere forsvarer teoriene sin mot testing, på tross av at påstandene som regel er tydelig empiriske: De regner ikke med at testing gjennom normale kanaler og ved «anerkjente» metoder vil foregå på rettferdig vis, men at tunge interesser vil undertrykke «gale» resultater.

Denne mistanken retter seg imidlertid først og fremst mot etablerte miljøer, maktsentra med mulighet til å utdefinere andre (e.g. politiske myndigheter, normal forskning), tydelig aksepterte miljøer. Men siden det «mainstream» gjør nærmest pr definisjon er suspekt, et «cover-up» av skjulte sannheter, så er det også nærmest pr definisjon slik at påstander og teorier som blir avvist av mainstream kan være viktige kilder til ny innsikt. Det gjelder spesielt hvis den blir angrepet og tydelig utdefinert.

Dermed har vi en holdning i dette utvidete kultiske miljøet, eller i miljøet for stigmatisert kunnskap, som oppmuntrer til å gå på tvers av etablerte skillelinjer: ufologi, kristen apokalyptikk, høyreekstremisme, venstreorientert kapitalisme- og globaliseringskritikk, rasisme, alternativmedisin – alt kan bli attraktivt på grunn av de samme mekanismene og resonnementene som driver konspirasjonsteorier i utvikling.

Mistanken blir til en paradoksal lettlurthet – man krever umulige mengder med og presisjon i offentlige påstander men nær ingenting av egne teorier. Det er selvsagt lett å forstå at det blir resultatet når man innbiller seg at «undertrykket kunnskap» blir så aktivt undertrykket at man må lete i fragmenter.

Og det blir ikke bedre av en innstilling til at «personlig erfaring» trumfer enhver større undersøkelse som kontrollerer for feilkilder.