Høy utdanning og intelligens er ingen garanti mot overtro. Hvorfor regjerer usunn fornuft så mange sinn, og er det noe å gjøre med det?
Av Asbjørn Dyrendal (publisert 29.06.2006)
Den vestlige del av verden har historiens høyeste utdanningsnivå. Vi kan sende mennesker til månen og skape genmanipulerte organismer. Vi lager avanserte datamaskiner, og kan undersøke atomets sammensetning og universets historie i detalj. Men ufunderte fordommer og overtro blomstrer allikevel, også blant de høyest utdannede. Dette, sier religionshistorikeren Olav Hammer, kan se ut som et paradoks. Hvorfor er det slik at det han kaller den «usunne» fornuft så ofte regjerer selv det kjøligste sinn? Og er det noe å gjøre med det?
Fortellingens makt
Boken Osunt förnuft besvarer begge disse spørsmålene. Svaret på det siste spørsmålet er forøvrig et meget betinget «ja». For årsakene til at vi mennesker så ofte gjør rasjonelt sett uforsvarlige bedømmelser har røtter i vår natur: Vi mennesker er sosiale vesen og former våre bedømmelser etter omgivelsenes, og vi er fortellende vesen som legger større vekt på en slående historie enn på tørre tall. Mennesker er for eksempel dårlige til å tenke statistisk. Hammer vier en hel seksjon av boken til dét. Vi vier egne og andres (fortolkede) erfaringer alt for stor plass, og ser som regel ikke hva slags informasjon som er nødvendig for rasjonelle valg.
La oss si at jeg etter nøye granskning av produkt-tester bestemmer meg for å kjøpe en bestemt ny computer. Én av mine nærmeste venner forteller så at han har kjøpt en maken, men at den stadig går i stykker på bestemte måter. Kanhende har han bare vært uheldig – alt mitt forarbeid med produkttester tilsier jo dét – men mer skal det som regel ikke til før man revurderer. Et eneste eksempel i fortellings form fra en nær bekjent teller tyngre enn sammenlignende undersøkelser av hundrevis av maskiner.
Temaet «fortellingenes» makt har fått sitt eget kapittel hos Hammer, men har også stor betydning i de andre kapitlene. Det er en enkel grunn til det: Den slående anekdoten overvelder våre beslutninger. Vi bruker den for mer enn den er verd til å karakterisere, huske og bedømme. Ikke minst gjelder dette i alternativmedisin, viser Hammer. Hva vil det egentlig si at noe virker, og hvordan tar vi faktisk beslutninger om noe virker eller ikke? Ikke bare er vi tilbøyelig til å stole på de tolkninger vi selv gjør av egne erfaringer, men vi gjør mye av det samme for andres fortellinger. Så lenge de er noenlunde i tråd med være egne forestillinger, så aksepterer vi dem.
Selvbedrag og hukommelse
Fordi fortellinger er så viktig har Hammer valgt også å knytte sine poeng opp mot dem. Han forteller fra sine egne erfaringer, såvel som andre anekdoter, og bruker forskning til å forklare hva det er som får oss til å gå feil. Dette gjør han i enkle og tildels meget underholdende ordelag, samtidig som han advarer oss mot å gi fortellinger om «egne erfaringer» overdreven vekt. «Vær på vakt overfor erfaringer, og spesielt dine egne», advarer Hammer. Som en annen skeptiker har sagt: Husk at det er aller lettest å lure seg selv!
Et av feltene dette er aller sannest på, er når det gjelder hukommelsen. Våre minner om egne erfaringer er helt essensielle for hvordan vi kontinuerlig konstruerer vår selvidentitet. Og visst er minnet pålitelig nok til de fleste dagligformål. Problemet er at de fleste av oss har et bilde av hukommelse som noe altfor passivt. Vi innbiller oss ofte at minnet kan ses på som et lagret arkiv. Dermed lurer vi oss selv til å tro at det vi husker bare er å «hente opp» fra arkivet. Istedet viser forskningen systematisk at vi kontinuerlig rekonstruerer og bearbeider minner ut fra den sammenhengen vi til enhver tid står i. Når man er trist husker man sin barndom og ungdom som verre enn når man er oppstemt. Den middelaldrende konservative innbiller seg lett at han mente omtrent det samme i sin ungdom. Og det er ikke bare Ronald Reagan som har innbilt seg å ha vært med på spennende saker han egentlig så på film.
Sosiale vesen
Vi kan være flinke til å lure oss selv, men det hjelper godt på med støtte fra andre. Det finnes en rekke forsøk som viser at mennesker fortrinnsvis tilpasser sine oppfatninger til de som fremkommer rundt dem. Den som omgås mennesker med bestemte oppfatninger om verden, vil lettere adoptere lignende standpunkt enn de som omgås mennesker med andre syn på verden. Mennesker er sosiale vesen og vil gjerne passe inn. Det fører gjerne til at tette sosiale grupper unngår bestemte former for intern kritikk. Slik konstruerer man intern solidaritet og et felles verdensbilde.
Problemet er at man fort lukker for nyanserende synspunkt. Hammer bruker et eksempel på Irving Janis’ analyse av hvordan kretsen rundt president Lyndon B. Johnson lukket seg i Vietnam-spørsmålet. De unngikk intern kritikk, bagatelliserte negativ informasjon fra etterretningen, og tolket tilbakeslag og «umulige» hendelser i lys av en mer global «kamp mot kommunismen». Dermed gjorde de andre løsninger enn opptrapping umulige for seg selv. Prosessen kalles for «groupthink» og har kontinuerlig gyldighet.
Ideologi
Ikke minst tenker vi lett i takt med andre når vi tenker med en felles ideologi i bunn, om det nå er kampen for/mot kommunisme, terrorisme eller religion. Den rådende ideologi i et samfunn lurer oss til å tro at visse sosiale ordninger er naturgitte heller enn menneskeskapte.
Hammer går et skritt lenger her enn hva som er vanlig i bøker av denne typen: kjerneeksempelet hans på ideologi som problem er religion, nærmere bestemt Luthersk kristendom. Med eksempel fra budet om ikke å slå ihjel, viser han hvordan Luther i sin store katekese unntar stater og myndigheter på en slik måte at «Statens politisk opportune makt over liv og lem forvandles til et guddommelig bud» (s.187). Hammer benytter også anledningen til å vise hvor innholdstomme påkallelser av «kristent verdigrunnlag» er. For hvem bestemmer nøyaktig hva et slikt honnøruttrykk skal ha i praksis når skrift og historie er så mangslungent at det kunne bety hva som helst?
Som med de øvrige delene av Hammers bok er det meningen at man skal lese mer ut av dette enn hva som helt konkret står der. Selv om noen eksempler peker på det marginale, så er de tankefeil, retoriske strategier og selvbedragerske teknikker de peker på viktig rent allment. Så hvordan kan man befri seg fra dem? Det later til å være svært vanskelig. Lærdommen av det som finnes av forskning på disse feltene tyder på at det kun er én ting som virkelig hjelper, skriver Hammer: Selvinnsikt. Kun når vi konfronteres med våre egne feil, hvordan og hvorfor vi gjør dem, later vi til å lære. Det er en verdifull, men ubehagelig lekse. For å unngå de viktigste feilene må vi konfrontere oss selv og hverandre med tvil og kritikk, og kontinuerlig prøve å finne ut av hva vi selv gjør feil. Men er det verd det?
Hammer tillater en viss tvil: Mennesker som ikke overdriver sin egen betydning er gjerne depressive, og i hverdagslivet er det grenser for hvor stor betydning man kan tillegge det å handle optimalt rasjonelt. Men som han sier (etterpåklokt) til en kritikk: «En brevskriver som hadde bladd i en av mine tidligere bøker syntes for eksempel det var typisk for akademikere å holde på med meningsløse hårkløverier som om hva som var riktig eller galt. Men jeg mistenker at samme mann hurtig ville endre oppfatning om han havnet i hendene på en tannlege som mente det var uten betydning om han trakk riktig eller gal tann.» (s.232) Og selv om det kanskje ikke betyr så mye om man omgir seg med en liten dose terapeutisk livsløgn er det grenser for hvor mye av den man bør akseptere, både hos seg selv og hos andre.
Olav Hammer: Osunt förnuft. En bok om intuitivt och kritiskt tänkande. Wahlström & Widstrand 2002. 272s.