rsteiner Antroposofi har spilt en aldri så liten rolle i årets mini-kontrovers om synskhet og helbredelse. Hva slags fundament hviler denne esoteriske filosofien på? Hva sto egentlig antroposofiens grunnlegger, Rudolf Steiner for, hvorfor kalles det «åndsvitenskap», hvor solid er det og kan den «kunnskap» Steiner kolporterte egentlig anvendes på pålitelig vis?
Det er ikke sikkert Akasha-krøniken har svaret.

Av Bjørn Are Davidsen (publisert 22.02.2009)

Når man nå overfor det vi møter som naturvidenskapelig krav bare ut fra våre dagers sivilisasjon betrakter det som intuitivt avslører seg for oss som en moralsk-religiøs verden – jeg har gjort dette i min bok «Frihetens filosofi» – når man ser på dette, så må man si: Egentlig maner man en tåke frem for seg.1

Østerrikeren Rudolf Steiner (1861-1925) var en modig opprører – og en naiv etterplaprer. På den ene side angrep han den stadig sterkere mekanistiske vitenskap fordi den truet vår fri­het og moral. På den annen fulgte han ganske ukritisk åndelige mestere som Sweden­borg og Blavatsky. Hans syner er med få unntak arvegods. Og tross kampen mot den viten­ska­pelige materialisme, inspirerte nettopp denne vitenskaps prestisje ham til å lage sin «åndsvitenskap».

Steiner var tross obsternasige trekk et barn av sin tid, med dens filosofier og fordommer. Det betyr ikke at vi skal underslå at hans verker både har imponerende bredde og omfang, og en strengt nøktern tone. Denne artikkelen holdes derfor forsøksvis i samme tone.

Steiner har fått overraskende utbredelse i Norge. Han var flere ganger i landet og la grunnen for et taleført miljø. Med André Bjerke og Jens Bjørneboe fikk norsk antroposofi en viss trover­dighet, og hvert år vurderer mange foreldre å sende sine barn på Steinerskolen.

Uansett hva vi ellers måtte mene om Steiner, er det liten tvil om at han var en belest tenker med stor evne til innlevelse. Han foregrep senere Nietzscheforskning2, sym­patiserte selv med klare meningsmotstandere som den ateistiske biolog og religions­kritiker Ernst Haeckel, og stilte seg på Zolas side i Dreyfus-saken. Samtidig er Steiner uten sammenligning den mest betydelige av moderne «åndelige mestre». Hans skildring av alt fra Hyperborea til Atlantis kvalifiserer ham i manges øyne til æresborger av det okkulte tåkeland.

Materialisme og mening

Steiner var av disse sjeldne begavelser som leser alt og lager sine egne teorier utenfor ortodokse fagmiljøer. Han var like opptatt av matematikk og musikk som jordbruk og jernbane, og særlig møtet med tysk idealisme, særlig Fichte, samt Goethes naturfilosofi og åndelige perspektiver ga ham viktige innfallsvinkler. Han lot seg gripe av evolusjonslæren, men mente at vi også må ha hatt en åndelig utviklingshistorie, skal vi forstå vårt nåværende bevissthetsnivå.

Han var imidlertid lite begeistret for materialistisk filosofi og vitenskap3. Selv om Steiner gikk lenger enn mange andre, var han ikke alene om å mene at dette var en trussel for det frie individ. Ikke fordi den begrenset menneskets utfoldelse, men fordi det fort ble fremstilt som at vår vilje, våre tanker og våre handlinger var bestemt av nærmest mekaniske naturlover.

Ønsker vi å forstå Steiner, må vi sette oss inn i hans forståelse av virkeligheten. Og man skal ikke ha sett lenge på Steiners modell før man oppdager at et grunnleggende spørsmål er om jeg i min tanke og handling er et ånde­lig fritt vesen. I Frihetens filosofi4 ser han skillet mellom «jeg» og «verden utenfor» som et hinder som må overvinnes for å bli helt fri. Svaret finnes i en «grunnleggende be­visst­het» som gir en streben i oss til å komme unna begrensningen. Ved å erkjenne at verden både er ånd og materie – og trekke dette inn i våre egne tanker – kan vi beherske begge deler. Han sier med Goethe at vi «finner naturen utenfor oss selv, først når vi erkjenner den i oss selv«5.

Utvikler vi vårt indre vesen godt nok, vil tanken frigjøres fra det subjektive og bli i stand til å utforske den åndelige verden objektivt. Vi klarer da å hente informasjon både fra den materielle verden gjennom våre sanser og fra den åndelige gjennom intuisjon. For Steiner er begge deler like virkelige størrelser, og begge lar seg utforske av den som er «beredt og moden».

Skal vi forstå noe av gjennomslaget for Steiners prosjekt må vi forstå hvor fortvilet enkelte kan oppleve en vi­tenskap som synes å si at vi helt og fullt er underlagt andre lover og prosesser enn vår egen «vilje». Det spiller liten rolle om vi tegner opp et rent mekanisk univers (slik man gjorde på 1800-tallet) eller mer statistiske prosesser og prinsipiell ubestemthet (slik man ser det etter kvantefysikkens gjennombrudd). Spørsmålet er ikke om vi er styrt av arv eller miljø, men om vi også har mulighet for noen frihet fra begge. Man kan fort bli litt uvel hvis man hører at det er umulig å gjøre reelle valg på noe som helst område. Det er stor forskjell på å se seg selv som brikke og som fri aktør. På en måte er det nettopp materialisters undervurdering av slike spørsmål som fremprovoserer reaksjoner som Steiners6.

Ser vi nærmere på Frihetens filosofi, oppdager vi imidlertid at den nok har større psykologisk enn filosofisk verdi. Steiners løsning handler mer om en eksistensiell tro på at vi har en fri vilje enn den er en holdbar filosofisk begrunnelse av hvorfor vi har en fri vilje. Han minner med andre ord her mer om den senere filosofiske eksistensialismen, enn om klassiske rasjonell argumentasjon. Og samtidig trekker han dette ut i det absurde i sin kamp mot materialismen. Han skjelner i liten grad mellom metodisk og filosofisk materialisme. Han ser en «åndelig vitenskap» som eneste alternativ, men bruker denne til omfattende og detaljerte beskrivelser som bryter med enhver annen vitenskap.

 Reaksjonene på Steiners tanker lot ikke vente på seg. Kritikken ble så hard at han over noen tiår utviklet ulike motstrategier – også for å bevare sine tilhengere. Han endte med å avvise kritikk allerede i utgangspunktet hvis kritikeren ikke brukte samme metode som ham selv:

Foreliggende tekst er trykt for medlemmer av den Frie høyskole for åndsvitenskap, Goetheanum, Dornach, Sveits. Det blir ikke innrømmet noen en kompetent dom over disse skrifter, om man ikke først har tilegnet seg de forkunnskaper denne skole gjør gjeldende, enten gjennom den selv eller på andre måter som høyskolen kan anerkjenne som likeverdige. Andre vurderinger blir avvist i den forstand at de angjeldende forfattere ikke innlater seg i noen diskusjon med kritikerne om skriftenes innhold.7

 Med en slik gardering er det straks enklere å bedrive «åndsvitenskap» – og være kritiker. Erklæringen skulle

[…] etter hans ønske ledsage alle offentliggjørelser av esoteriske foredrag og skrifter som skjedde i rammen av et sentralt bevissthets- og forskningsfellesskap. Dermed ønsket Steiner å poengtere disse foredrags vitenskapelige karakter, og at de – som alle vitenskapelige forskningsrapporter – kun kan evalueres av mennesker som har satt seg inn i deres metodiske forutsetninger.8

 Åndsvitenskap – og annen vitenskap

I god tyskspråklig tradisjon var Rudolf Steiner ikke av de som fattet seg i korthet. Til nå utgjør hans samlede verker 89 000 sider. Så er da også hans «visdom om mennesket» en alt­om­fat­ten­de verdensanskuelse. Samtidig er det forskjell på hvilke av hans utlegninger som til­trek­ker leserne. Fy­sikk­professor Sven Oluf Sørensen innrømmer at han har lite sans for antroposofisk praksis:

Steiner-pedagogikk, økologi, bio-dynamisk land­bruk etc. er al­minne­lig anerkjent og ofte meget høyt respektert. All ære til blokkfløyte­konser­ter og loppe­markeder. Men jeg er ikke interessert i disse sider av antroposofien. Jeg vil ha sagnene om At­lantis og Le­muria, de egyptiske Isis-mysteriene, Akasha-krøniken, Helena Petrovna Bla­vat­skys skjulte Mestere i Tibet, Kaspar Hauser og greven av St. Germain. Det varmer mitt hjerte. Det skje­bne­drama jeg har forsøkt å skildre i denne artikkelen, med middelalderpaver rein­karnert som adelige tyske hærførere over datidens største armé, er derfor selvfølgelig midt i blinken for meg9.

Også jeg har lenge syntes slikt stoff er spennende. Bokhyllene er fulle av myter, okkultisme og kvasivitenskap. Klarttenkende antroposofer som Bjerke og Bjørneboe har fascinert meg fra jeg var gutt. Men dette handler ikke bare om fengslende stoff eller stimulerende sympatisører. I møte med et så bastant og pretensiøst tankeverk er det vanskelig å være likegyldig. For her vrimler det av påstander om hva livet egentlig handler om. Flere enn kristne og humanetikere opplever at det skurrer og stusser fort over hans perspektiver. Men er kritikken primært basert på uenighet, er den kun gyldig for de som deler utgangspunkt. Det er lite interessant å høre at Steiner tar feil fordi han ikke er humanetiker, pinsevenn eller aktiv i SV.

En fundamental kritikk av tankestrømninger og paradigmer er en utfordring. Det er spen­nen­de å få sine mentale modeller belyst – men ofte vanskelig å forstå eller akseptere kritikk. Det er ikke enkelt å nå tilhengere av ett tenkesett med argumenter som bygger på premisser fra et annet. Er man sterkt uenige med noen i hva som kan godtas som troverdig, hjelper det lite å hevde at de andres kunnskap ikke er troverdig. For eksempel vil det overfor noen som mener at intuisjon og åpenbaring står høyere enn empirisk forskning, ikke hjelpe å henvise til ekspe­ri­men­ter. Naturvitenskap har liten autoritet for de som mener den materielle verden kun er en skyg­ge av den virkelige. Det er tvilsomt om Bertrand Russell hadde nådd langt i diskusjon med Platon.

En seriøs kritikk av antroposofien må derfor ta utgangspunkt i Steiners egne premisser – og se om de holder hva de lover, innenfor hans system. Samtidig må vi unngå beskyldninger om å argumentere mot fugleskremsler. Heldigvis har Steiner mer enn noen annen esoteriker vært orientert mot det vitenskapelige og gitt føringer for testbarhet, spesielt på to områder10.

For det første: Stemmer det at alle kan bekrefte hans syner, altså det forskerne ofte kaller «intersubjektivitet»? Kan innholdet i Akshakrønikene leses av flere enn Steiner, er et av de viktigste premisser for hans åndsvitenskap sannsynliggjort.

For det andre: Understøtter empirisk vitenskap på noen måte hans påstander? Selv om han mente åndsvitenskapen var langt mer presis og samstemt enn naturvitenskapen, hevdet han like fullt at den gradvis ville nærme seg hans erkjennelser, i en ikke for fjern fremtid. Spørsmålet er dermed om vitenskapen er kommet nærmere Steiner.

Kritikere får fort svar på tiltale om de gripes i løsrevne sitater og ensidige vinkler. Samtidig er utfordringen både å være kort og rettferdig. Vi skal på noen få sider besvare 89 000. Saken blir ikke enklere av at det mildt sagt er delte oppfatninger av hva som er rimelig kritikk. Det skal mye til at tilhengerne ikke opplever kritiske analyser som urettferdige angrep. Deres forhold til Steiner handler da sannelig ikke om det kritikeren er opptatt av! Og mang en kritiker kan ha egne kjepphester og rynke på nesen når det viser seg ar noen har valgt andre vinkler.

Det bør likevel være tankevekkende for antroposofer at angrepene er kommet fra så mange hold. Teosofene ser Steiner som en oppkomling som tok æren for egentlig å ha oppdaget mange av deres sannheter11. Kristne blir fort oppgitte over påstander om at han representerer sann kristendom i hans omgang med ånder, hans noe spesielle bruk av navnet Lucifer og merkelige påstander om to Jesuser, for ikke å glemme hans utledninger om karma og vår åndelige utvikling mellom hver reinkarnasjon12. Historikere rister på hodet når Steiner hevder at kong Arthur (en sagnkonge fra 500-tallet) skal ha bodd i slottet Tintangel (fra 1100-tallet), selv om nye arkeologiske funn har pekt på bosetning i området også på «Arthurs» tid. Skepsisen fortar seg ikke av skildringer av levekår og kjøretøyer i Atlantis.

Steiner har ikke gjort det lett for seg med vekten på den okkulte Akashakrøniken – en oversanselig registrering av åndelige sannheter og menneskets historie. Denne skal være tilgjengelig med riktig «dekodingsutstyr», en slags åndelig utgave av dekodere for kabel-TV. Svært mye av Steiners posisjon står og faller med at det er mulig å utvikle sin egen innsikt og intuisjon til selv å bekrefte sannhetene i krøniken – og finne nye.

Rotraser og rasisme?

For Steiner var det viktig å bygge videre på andre okkulte syner, blant annet slik de manifesterte seg i teosofien. Steiner så at mennesket oppstod for flere hundre millioner år siden og skal gjennom syv utviklingssykluser – eller «rotraser» – der vi i dag er i den femte13. Vi har gått fra åndelige vesener til stadig mer materielle. I de neste syklusene vil vi imidlertid vende tilbake til det åndelige. Nå lever vi i spenningen mellom det åndelige som peker fremover og det materielle som peker bakover. Har vi vansker med å godta Steiners innsikter, viser det bare at vi ikke er med på det nye som er i ferd med å bryte gjennom.

Steiner følger en slik syvdelt struktur på mange områder, etter mønster av det klassiske an­tikke og astrologiske verdensbildet. Og her gjelder det å holde tungen rett i munnen. For hver av rotrasene består av syv raser – igjen hver med syv grener. Dette skal forstås helt konkret, ikke som et symbolsk eller pedagogisk grep. Når Steiner i tillegg synes å vegre seg mot at noen overordnet bevissthet styrer utviklingen, er all syvdelingen desto mer imponerende. Han fortsetter med å splitte også hvert menneske i syv – og hevder dermed å etablere en «helhetlig» sammenheng i tilværelsen. Vi stiger opp til et nytt plan hvert syvende år, fra vi fødes inn i det fysiske (som i Steiners terminologi «stammer fra Saturn»), når «eterplanet» (fra solen – her kommer auraen inn i bildet, dette strålefeltet som omgir oss alle) som syv­åringer, så «astral­planet» som 14-åringer (et åndelig legeme som stammer fra månen) og deretter det fjerde som 21-årin­ger – «jeg-planet» (stammer fra Jorden, men er et bindeledd mot det guddommelige).

Dette siste gjør det mulig endelig å finne sitt sanne jeg – selv om vi stadig må kjempe mot Lucifer som står for alt som vil dra oss ned mot det materielle i tilværelsen. Disse fire planene inne­bærer også at vi har fire forskjellige «legemer». Imidlertid er det først med de tre neste at vi nærmer oss tilværelsens hensikt. Målet er intet mindre enn å utvikle oss via «åndsselvet» og «livsånden» (det Steiner ser som «Kristus» i mennesket) til «åndsmennesket» (atman). Steiner leverer ikke noen form for bevis for noen av disse nokså epokegjørende historiske, etniske og psykologiske påstander – han bare gjentar og bygger videre på som om det var en etablert sannhet i utallige bøker og foredrag.

I tillegg går han inn i farlig terreng i sin fokus på «fol­ke­åndene». Iføl­ge Stei­ner er dette erkeengler med ansvar for hvert enkelt folkeslags utvikling. Han nærmer seg fort det rasistiske, ikke minst når han påstår at mens noen folkeslag går frem­over, blir an­dre stående tilbake i åndelig utvikling. Den «største del av den atlantiske befolk­ning forfalt, og fra en liten gruppe nedstammer de såkalte ariere som utgjør dagens siviliserte menneskehet.» 14

Antagelig var likevel ikke Steiner det vi i dag kaller rasist15. Hans system der vi gjenfødes i flere ulike raser tilsier at identiteten ikke ligger i min rase, men i min åndelige utvikling. Uansett er utbroderinger om «folkesjeler» og «utviklingsstadier» som manna for krefter som vil legi­ti­me­re avgjørende forskjeller mellom «folk» – og at ens egen rase ved et heldig sam­men­treff er bedre enn andre. Det må være en utfordring for tilhengere at en med et så stort «klar­syn» bru­ker så mye plass på forskjeller mellom raser. Særlig når rasebegrepet like etter hans død le­gi­ti­merte de verste overgrep og ugjerninger i historien. Om ikke annet un­der­stre­ker det­te Stei­ners manglende evne til å få «folkekreftene» til å gripe hans egentlige budskap. Muli­gens har han sett dette når han sier at bare «hvis vi ut fra våre sympatier og antipatier, ville for­nemme at vi skulle ha oppfattet kjernen i vår verdensbevegelse på en uklar måte, kunne det oppstå misforståelser ut fra det som er blitt sagt».16 Her fornemmer vi at Steiner er inne på noe.

Praktisk virksomhet

Enten Steiner behandler dans, jordbruk eller pedagogikk, møter vi en pussig skråsikkerhet om sammenhengene mellom ånd og materie. Dette skjer gjennomgående med bruk av før­viten­skapelige innfallsvinkler. Steiner slår i god antikk tradisjon fast at den sansbare verden består av jord, ild, luft, vann – og eter. Sistnevnte er det høyeste av alle elementene – altså nærmest det åndelige. Det er derfor ikke underlig at han kan forklare at misteltein – riktig tilberedt – helbreder kreft fordi den absorberer «de eteriske krefter» og styrker astrallegemet.17

Steiners «biodynamiske» jordbruk springer ut av synet på de åndelige kreftene i universet. Det er ikke vanskelig å finne positive sider ved ulike former for økologisk landbruk, spesielt i det å unngå giftstoffer. Samtidig har Steiner satt dette inn i en okkult sammenheng som vi ikke kan overse hvis vi skal ta ham på alvor. Han ser blant annet vannet som fordelingsnett for må­nens krefter. Ettersom disse sikrer vekst, bør all såing skje rett før fullmåne. I det hele tatt skaper de kosmiske kreftene fra månen, solen, Mars, Jupiter, Venus og Merkur den vekselvirkning som skal til for at Jorden skal ha liv. Jorden trenger stråling fra eteren og astral energi (som alt­så stammer fra stjernene) for å vokse. Heldigvis for bøndene lander Steiner på at dette sikres best ved gjødsel – selv om han nok er på kollisjonskurs med landsbrukshøyskolen på Ås i at år­saken er at gjødsel inneholder rester av tidligere liv. Fôr som har vokst frem på dette over­fører dermed eterisk og astral energi til husdyrene og disse energiene samles særlig opp i dyr med horn. Et stalltips er dermed å fylle et kuhorn med gjødsel og la det ligge nedgravet hele vinteren. Til våren har man da en energiklump som kan røres ut i vann. Man må imid­ler­tid passe nøye på å bruke hånden til dette – og vise ekte begeistring. Slik entusiasme er svært viktig, ellers kan man ikke være sikker på at den kosmiske kraft formidles til vannet. Her ligger sikkert årsaken til at metoden ikke virker for skeptikere.18

Selv om det noen ganger er vanskelig å la være, er ikke målet å drive ap med Steiner. Det skaper i liten grad lydhørhet hos hans sympatisører og ender fort i samme type motangrep man beskylder teologer – og humanetikere – for å bedrive19. Da er det langt bedre og mer fruktbart å gå til kjernen. Og det er ingen tvil om at for Steiner selv er hans metode det avgjørende og sentrale. Det er mindre viktig hva han mener enn hvordan han er kommet frem til det og hvordan andre kan få tilgang til det samme.
 
Metode og meninger
I Hvorledes erhverves kunnskap om de høyere verdener fra 1904 legger Steiner frem sin «spirituelle kunnskapsvei». I kjent okkult og gnostisk tradisjon oppfatter han mennesket som slumrende i en livssøvn som det må vekkes fra. Dette vil gi innblikk i åndelige verdener, men er noe som hverken er enkelt å finne eller man skal ta lett på å søke. Steiner la i stor grad vekt på moralsk utvikling, nitid forberedelse og utholdende disiplin. Han mente det var viktig å bli kjent med sine svake og sterke sider før man kunne gå inn i den åndelige ver­den, ellers ble motstandsmaktene for sterke. Steiner var nok noe bekymret etter alle historier om okkultister som er gått til grunne mentalt og moralsk. For å unngå dette måtte man følge Steiners instruksjoner nøye.

Målet for Steiner var å utvikle en «sansefri tenkning». Så lenge sansene påvirker det indre, er ikke tenkningen «fri». Det gjaldt derfor både å styrke tanke-, følelses- og viljeslivet og å fri­gjøre seg fra det ytre. Heller ikke her fant Steiner noen unik metode. Veien til høyere erkjen­nelse var ulike typer meditasjon, noe som var mulig for alle mennesker ved egne anstren­gel­ser, så lenge de var seriøst motivert. Spesielt stor vekt la han på meditasjon og få syner i overgangen mellom søvn og våken tilstand. I motsetning til teosofien, og andre eldre retninger med vekt på hemmelige innvielser, mente Steiner på linje med strømninger på starten av 1900-tallet at åndelig erfaring og esoterisk viten nå var tilgjengelig for alle. Man kunne både lese om andres syner og oppleve dem selv.

Samtidig er den antroposofiske kunnskapsvei så vanskelig å tilegne seg at det krever lang forberedelse og kompetent veiledning. Ikke minst derfor mente Steiner at det var viktig med et antroposofisk selskap som kunne undervise alle som ønsket innsikt i den åndelige verden.

På skansene med Skagen
Sympatisører har lenge levert forsvarstaler for Steiners «vitenskap». Kaj Skagen legger ikke skjul på sine pretensjoner i artikkelen «Er antroposofien viten­ska­pe­lig?»20.

Hans antroposofi omhandler den tran­scendente verden i stor detalj, han taler om menneskevesenets skjulte struktur, om de høyere åndsveseners karakter og hierarki, om karma og reinkarnasjon, om historiske be­gi­ven­heter uten støtte i noen ytre dokumentasjon. Men han vil ikke høre om tro eller åpenbaring i denne oppsiktvekkende forbindelse; det skal dreie seg om presise iakt­ta­gel­ser vunnet etter en nærmere bestemt fremgangsmåte, presentert under en så prosaisk tittel som: «Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener».

 Skagen følger betimelig opp med «Hvorfor skal han på død og liv gjøre sine personlige erfaringer til noe objek­tivt?»21 og holde fast på den «objektive, nøkterne, upersonlige, vitenskapelige frem­sti­l­lings­form»22? I sin selv­biografi sier Steiner at «Min oppgave var å skape et grunnlag for antropo­so­fien som var like objektivt som den vitenskapelige tenkning, når denne ikke blir stående ved opp­reg­nin­gen av fakta som er tilgjengelige for sansene, men går videre til en helhetlig forståelse»23.

Egentlig er dette ganske spennende – en okkultist som påberoper seg vitenskapelig tenkning og tar avstand fra det følelsesmessig mystiske! For Steiner er målet rett og slett objektivitet – og ikke hva Kaj Skagen mener mange asossierer med vitenskap i dag: «syndfloden av resul­ta­ter og produkter fra en uhorvelig laboratorieindustri, finansiert av mektige stats­appa­rater og multinasjonale selskaper, nærmest utelukkende motivert av militære og økonomiske inter­es­ser». Når Skagen går så høyt på banen, er det uventet at han ikke fortsetter med å se på utvik­lin­gen av moderne vitenskapsfilosofi fra Poppers falsifiseringsmodell, via Kuhns paradigme­forståelse til den anarkistisk orienterte Feyerabend og hans Against Method. Skal vi disku­tere om noe er vitenskapelig, er det avgjørende å forstå ulike fagfelts metoder og legitimerende tankemønstre. Dessverre avholder Skagen seg fra det.

Han er likevel ikke fremmed for at vitenskapelig tenkning skiller seg ut fra annen tenkning: «Det er jo nettopp vårt hovedproblem i dag, at vi ser så klart at den menneskelige tenkning eller be­visst­het er arnested for både genuin innsikt, notoriske vrangforestillinger, innbyrdes ufore­ne­lige ideer, hårreisende feiltagelser og det glade vanvidd».24 For å avgjøre om Steiner står for genuin innsikt eller det glade vanvidd, trekker Skagen inn anerkjente vitenskapsmenn.

Newton «så på fysikkens lover som han oppdaget, som åpenbaringer om verdensaltet, som gudegitte lover i Faderens verdensstruktur. Men som kjent kommer ingen pålitelige åpen­ba­rin­ger til dem som ikke har satt seg i stand til å oppfatte dem. Hvis kroppen og tenkningen for­tettes til en mur mellom sjelen og altet, får man i høyden åpenbaringer fra sine innvoller». Newton kom frem til sine oppdagelser ved at han «kept the subject constantly before me, and wait till the first dawnings open slowly by little and little into the full and clear light»25.

Newton utnyttet uten tvil sin store mentale kapasitet i matematiske og fysiske spørsmål. Men Skagens utledninger gjør det likevel vanskelig å vite om man skal le eller gråte, for å si det med innvollene. Selv om han senere i artikkelen viser at han er klar over forhold som eksperimenter og konsistente matematiske sammenhenger, later det til at han først og fremst forbinder vitenskapelig tenkning med at det skal til et følelsesmessig alvor og en streng konsentrasjon for å få ekte innsikter i virkelighetens vesen. Vi kan ikke «avvise at f.eks. Newton nettopp med tenkningen, med en tankemessig intuisjon, grep tyngdelovens prinsipp, og vi kan ikke annet enn å akseptere tyngdeloven som sann. Vi må altså med vår upålitelige tenkning gripe idéen om en helt pålitelig tenkning, iallfall en tankeakt som er til å stole på.»

Det hele ender altså med selve «tankeaktens» karakter. Hvorvidt Newton med samme metode noen ganger havnet på blindspor – eller kunne ha gjort det – drøftes ikke. Tilsvarende savnes en vurdering av hvorfor andre så fort aksepterte Newtons konklusjoner – og var i stand til å bygge videre på dem i flere hundre år. Skagen synes i liten grad å se forskjell på den spennende oppgaven det er å danne seg hypoteser – og hvordan man etterpå kan teste dem.

Det er uklart om disse tankerekkene skyldes et bevisst ønske om å støtte Steiner eller om Skagen ikke vet bedre. Det er kort sagt vanskelig å si om han bedriver tankespinn eller selv­bedrag. Han fortsetter i hvert fall å fordreie naturvitenskapen. Skagen tar for seg geometri og matematikk og hevder at former som sirkel og trekant er «ideelle eller åndelige størrelser, hvis lovmessighet man kan uttenke med full sikkerhet uten å måtte søke støtte i noen erfaring utenfor tenkningen og hvis sannhet man ikke behøver å mistenke for være infisert av barn­dommen eller fortrengte drifter».

Skagens evne til å blande kortene stanser imidlertid ikke her. Han spinner videre i sitt omvendte nett på at «denne rent idéelle eller åndelige sannhet og vitenskapelighet [kan] anvendes på den ytre, materielle virkelighet på en så slående måte som gjennom teknikken. Man kan i en viss forstand si at den fysiske verden må ha samme struktur som den vitenskapelige tenkning, ellers ville ikke noe slikt som teknikken være mulig».26 At en deduktiv «a priori»-vitenskap som Euklids geometri henger sammen med den «ytre» virke­lighet er noe helt annet enn åndelige syner av menneskehetens historie. Der det ene er utledet av aksiomer som gir mening ut fra observasjoner i naturen27, er det andre basert på fore­stil­lin­ger som er skapt i vårt indre og som dermed ikke kan finnes igjen i historien eller naturen. Det er ikke det samme å beregne overflaten av et polynom som å «se» overflaten på Atlantis. Mens geometrien handler om det som er prinsipielt og logisk, handler Atlantis om mulige faktiske steder og hendelser som må etterprøves ved bl.a. geologi og arkeologi.

I lengden klarer heldigvis ikke Skagen å overse at vitenskap handler om allmenn­gyldig­het. Men han ser dette som et problem og en mangel på anerkjennelse av tankens evner. Det hele ender mindre som bevis på at Steiner er vitenskapelig enn på at Skagen ikke helt vet hva vitenskap er. Hans anstrengelser bekrefter likevel de uoverstigelige utfordringer man møter i forsøk på å forsvare Steiner som «forsker» og «vitenskapsmann».

Professor Sven Oluf Sørensen understreker dette etter å ha beskrevet det «tilsynelatende komiske» i påstander om at vår bevissthet etter vår død vil inverteres slik at himmellegemene føles som indre organer: «Av og til drister man seg til å spekulere på om ikke fysikkens natur­lover i en fjern fremtid kan bringes i en slags sammenheng med de ytterst eiendommelige materie- og tid-romforestillinger som Steiner beskriver».28

Dette er intet mindre enn en fallitterklæring. Det eneste Sørensen synes å stå igjen med er å «driste seg» til å «spekulere» (altså uten aller minste empiri) om ikke fysikkens lover i en «fjern fremtid» (betryggende lenge nok til at dagens sympatisører og motstandere er borte) kan bringes i en «slags sammenheng» (altså selv ikke da i en direkte) med hans «ytterst eiendommelige forestillinger» (ikke minst fordi de er stikk i strid med alt Sørensen kan om fysikk).

Åndsvitenskap med bare én åndsvitenskapsmann
Steiners metode fungerer lett som en Catch 22. Han legger stor vekt på at Akashakrøniken lar seg lese av alle som har forberedt seg riktig, moralsk og erkjennelsesmessig. Antroposofer må dermed akseptere både hans metode – og hans syner, ellers er de ikke riktig forberedt. De har dermed i praksis få fluktveier. Den enkleste er å la være å forsøke å sjekke dem – og like­vel akseptere Steiners syner. Man kan da påberope seg at man ikke er «verdig» eller «innviet», men likevel storsinnet nok til å følge den store og opplyste Steiner – dog selvsagt, «kritisk».

Alternativt kan man prøve å sette seg i riktig meditativ tilstand ved å overvinne «ters­ke­lens vokter»29, sine egne rasjonelle eller emosjonelle hemninger, i møtet med åndsverdenen. Hvis jeg likevel ikke ser det samme som Steiner, er spørsmålet hvem jeg skal stole på – Steiner eller mine egne syner? Er konklusjonen da alltid at jeg ikke er nok «forberedt»?

Og hvordan skal jeg gå frem for å avgjøre hva som er riktig? Bruker jeg nøyaktig samme metode – og den er egnet til det Steiner hevder – skal jeg kunne utvikle og utfylle hans syner. Men Steiner synes til og med selv skeptisk til at noen uten veiledning kan lese krøniken riktig:

En som, uten først å ha vendt sin oppmerksomhet mot noen av de grunnleggende fakta om den oversanselige verden, og kun bedriver «øvelser» med formål å få innpass der, vil finne i den et vagt og forvirrende kaos. Mennesket finner sin vei inn i den verdenen – i begynnelsen ganske naivt – ved å lære seg dens grunnleggende egenskaper. Først da kan han få en klar forestilling om hvordan – når han har lagt dette «naive» steget bak seg – og han vil da selv kunne nå, i full bevissthet, frem til opplevelsene som er blitt formidlet ham.30

Men hva hvis jeg tross veiledning og andres «formidlede opplevelser» – slik det synes å være tilfelle blant antroposofene – likevel ser noe annet, eller ingen ting? Er det, som Steiner innrømmer, kanskje veilederen som tar feil? Hvordan kan jeg i det hele tatt skille «genuine syner» fra drømmer, fantasier, kreativitet og mangfoldige livsimpulser?

Og hvis jeg tross alle odds og erfaringer skulle lese det samme i krønikene som Steiner, hvordan kan jeg da vite at dette er ekte – og ikke mitt eget ubevisste som rekapitulerer hva jeg har lest og hørt av Steiner? Tilsvarende gjelder hvis en annen antroposof hevder å ha sett noe. Hvorfor i all verden skulle jeg stole på det?

Steiner ser beleilig nok liten mulighet for å teste Akashakrøniken naturvitenskapelig. «Det er svært begrenset hva arkeologi, paleontologi og geologi kan lære oss. Videre er alt som byg­ger på ytre bevis ikke til å stole på.» Samtidig er han åpen for at heller ikke den åndelige sansning er ufeilbarlig: «Denne sansningen kan også feile, kan se på en unøyaktig, uklar, feil­aktig måte.»31 Også Normann Waage siterer Steiner på dette:

Jeg innrømmer gjerne: Ånds­vitenskapen kan ta feil i noen enkeltspørsmål. Den er ved sin begynnelse. Men det er ikke det saken dreier seg om. Det dreier seg om hvilken retning man streber i […] Det finnes ganske sikkert mange feil, selvfølgelig, men det er som i all annen forskning. Poenget ligger ikke [sic] at man feiler i detaljer, men i helhetens grunnkarakter.32

Dessverre gis ingen kriterier for rett eller feil når det gjelder retning i denne «forskningen». Waage går heller ikke inn på hvorfor antroposofien 80 år etter Steiner fortsatt er i «sin begynnelse», uten tegn på noen utvikling.

Tar vi Steiner på alvor og holder arkeologi eller paleontologi utenom, er den eneste viten­skapelige måten å teste dette på å la en tilstrekkelig stor gruppe som ikke kjenner Steiners syner få prøve hans «metode». Uten at de påvirkes på måter som kan forstyrre klar­synet33. Eventuelt kan vi ha ulike grupper som får forskjellig veiledning i hva som er «genuine syner». Hvis en sta­tis­tisk signifikant større andel likevel ender med å se det samme som Stei­ner – eller gå i hans «ret­ning» – kan vi begynne å diskutere saken. For skal vi ta Steiner på ordet, må det kunne vises at mange nok faktisk ser det han påstår de vil se – gitt at de følger hans metode – og ikke har vært borte i denne type tanker tidligere. Sansefri tenkning må virkelig være sansefri.

Også norske sympatisører som advokat Cato Schiøtz synes – til dels pinlig – klar over dette. På spørsmål fra steinerskolelærer Karl Milton Hartveit om han kan «forklare antroposofiens man­glende evne til selv å gå den kunnskapsveien som Steiner mener er blant menneskenes viktigste oppgaver», sier Schiøtz at en del av det Steiner kom frem til «ikke bare er resultat av hans kunnskapsvei, men også av hans bearbeidede, naturlige klarsyn og delvis av at han var innviet».

Schiøtz konkretiserer dessverre ikke hva han legger i disse begrepene. Påstander som «naturlig klarsyn» og «innviet» blir fort et maktspråk for å forsvare seg mot kritikere, el­ler trøste tilhengere. Ser vi ikke det samme som Steiner, er det fordi vi mangler klarsyn og ik­ke er innviede. En bedre oppskrift for manipulasjon er vanskelig å finne, samtidig som an­tro­posofene i praksis heldigvis mer vitner om vår grunnleggende kreativitet enn «blind lydighet».

Schiøtz fortsetter med at «det er hans spesielle åndelige forutsetning og innvielse, som, sammen med kunnskapsveien, er grunnlaget for hans kolossale og revolusjonerende livsverk.» Dette er da også «den viktigste grunnen til at ingen andre antroposofer har nådd frem til de samme resultater som Steiner». Det må være tankevekkende for antroposofer hvis ingen andre har kunnet bekrefte Steiner. Schiøtz avslutter med et avslørende spørsmål. «Og det er et av de sentrale motargumenter mot antroposofien. For hvordan kan man få en ånds­viten­skap med bare én åndsvitenskapsmann?»34 Likevel synes det altså som om advokat Schiøtz har avgjort saken utfra bare ett vitne – og uten noen former for «rettskraftige» bevis.

Det er ikke uten grunn at Steiner etter hvert la vekt på at den som vil trene opp sitt klarsyn må sammenligne sine syner med undervisningen han har mottatt fra sin lærer. Bare i den grad synene stemmer med lærerens ord og tidligere innviedes visjoner, er de riktige. Men hadde Steiners teser virket i praksis, ville antroposofien fortsatt å utvikle seg etter hvert som stadig flere leste Akashakrøniken. Det ville da vært interessant å se om noen kunne bekrefte at flyvemaskinene på Atlantis virkelig ble drevet av spirekraften i plantefrø.

Steiners metode minner om flere vi finner i en kreativ verktøykasse. Idéutvikling krever et bredt spekter av metoder, prosesser og stimuli. Men skal vi lykkes i markedet, må ideene også gjennom analyser av behov og realisme. Steiners metode kan være egnet til å skape ideer – men de svikter fundamentalt på analysen av dem.

Antroposofien er dermed endt opp i den situasjon okkultister ofte litt nedlatende beskylder kristne for å være i, at man tror «blindt på dogmer» i stedet for personlig å tilegne seg sannhetene. Går vi fra teori til virkelighet, ser vi at de fleste innen «åndsvitenskapelige» tradisjoner får sin «visdom» fra sterke – og ytre – autoriteter. Vi ser få spor av noen indre «gnosis»35, uansett hvor mye man profilerer seg som en «indre erkjennelsesvei».

 Moral og følelser
Det er derfor ikke lite av en tilsnikelse når Antroposofisk selskap presenterer antroposofien som det «syn på mennesket og verden som bygger på Rudolf Steiners forskning».36 For selve ordet «forskning» henter sin styrke og troverdighet fra helt andre typer virksomhet enn det Steiner har bedrevet. Det hadde vært langt mer renhårig å snakke om «syner», «påstander» eller det mer nøytrale «tanker». For noe som i praksis følger helt andre lover og regler, gir det ingen mening – utover økt prestisje – med ord som forskning og (ånds)vitenskap.

Det interessante er hvordan det er mulig å være med i en bevegelse der grunnleggerens metode og konklusjoner ikke lar seg bekrefte, selv av tilhengerne. Schiøtz kommer seg unna med et kanskje ubevisst judogrep som forklarer mye av Steiners appell: «Steiner er helt klar med hensyn til at man kan meditere et helt liv uten å få så mye som en eneste klarsynt opp­le­vel­se. Men selv om meditasjon ikke fører til klarsynte opplevelser, kan den ha andre virk­nin­ger som kan være vel så viktige i et menneskes utvikling, for eksempel på det moralske og so­si­ale plan».

Schiøtz føyer seg inn i rekken av troende i mange leire som løsriver sann­hets­spørsmål fra effekten. Det gjelder ikke lenger å se om noe er «sant», men om det er «godt». Religion og «ånd» handler da ikke om etterprøvbar virkelighet, men om eksistensielle opplevelser. Det er omtrent som å lytte til store musikkverker – vi gripes og kan gjennomgå øyeblikk som kan forandre oss til det bedre. Å lese Steiner er som å høre en symfoni. Og da er det ikke farlig at tilhengerne mangler «klarsyn». Da spiller det ingen rolle om hans bredt anlagte åndshistorie ikke er sann. For han inspirerer oss jo til å bli gode moralske borgere.

Thomas Hylland Eriksen havner i samme uføre når han unnskylder Steiner med at:

Selv om det ikke er lett å forestille seg at Steiners åndsvitenskap noen gang vil etablere seg som standard vitenskap, fortjener han anerkjennelse for å ha minnet om den konvensjonelle vitenskapens begrensninger. I utallige foredrag og avhandlinger viser han, ofte med slående eksempler, hvor uendelig mye rikere verden er enn de etablerte vitenskapelige metodene er i stand til å fremstille den som.37

Det er ingen tvil om at Steiner hadde viktige synspunkter på vitenskapelige fallgruver. Samtidig kan dette fort bli en billig unnskyldning. Atskillig andre – også naturvitere – støtter at livet, moral og mening, handler om langt mer enn det som kan vises vitenskapelig. Løsriver tilhengerne Steiner fra spørsmålet om sannhet, er det som å sage over grenen man sitter på. Steiner selv var opptatt av at mekanistisk vitenskap fjerner muligheten for å begrunne moral. Hvis tilhengerne følger Steiner fordi det muliggjør moral og mening, men ikke tar det så nøye at hans metode og konklusjoner for øvrig bommer på virkeligheten, er det ikke godt å si hvorfor man skal tro på ham. Uten gode grunner til å feste lit til ett livssyn fremfor andre, står vi kun igjen med smak og behag, psykologi, sosiologi og sosialantropologi. Og da forsvinner grunnlaget for moralske valg like mye som Steiner kritiserte «materialismen» for.

I et fritt samfunn kan alle selvsagt velge verdier utfra hva som «føles» riktig – i hvert fall så lenge man lever som om det finnes en fri vilje. Men hvordan Steiners etikk kan begrunnes, hvis det ikke er mulig å se antydning av «vitenskap og religion som likestilte og gjensidig utfyllende, er for undertegnede en gåte like stor som hvordan religionen kan få autoritet til å si noe om moral om den selv er ufundert».38

Det gir ikke større grunn til tillit at tilhengere i liten grad synes å reflektere over om re­sul­ta­ter i jordbruk eller skole skyldes andre ting enn metoden. Kanskje tiltrekkes «be­d­re» og mer «engasjerte» personer? Kanskje faller nettopp de med syn for mer økologisk jordbruk for antroposofiens alvor og konsentrasjon? Samtidig er nok Steiners fokus på individet – «ånden» – bak den nåværende inkarnasjon (eksempelvis som utviklings­hem­met) til stor inspirasjon. Det motiverer til innsats hvis jeg er overbevist om verdien av det jeg gjør for egen og andres reinkarnasjoner. Men at noe «fungerer» kan ha mange andre forklaringer enn at troen bak må være sann.

Barn av sin tid
Steiners «klarsyn» vitner i liten grad om selvstendig tenkning. Det er rett og slett få tenkere som i større grad har vært barn av sin tid. Riktignok trassig og obsternasig, men like fullt et ekte barn av det 19. århundre, formet av møtet mellom evolusjonslæren og okkultismen, mellom den filosofiske materialismens fremvekst og Goethes idealisme. Sam­tidig hevder Steiner stadig å ha sett dette i sin «sansefrie tenkning».

Og det er liten grunn til å tro at han er noen bevisst bedrager. Den som kanskje er kommet lengst i å forklare dette er reli­gi­onspsykologen Hjalmar Sundén og hans «reproduksjonsteori». I visse bevissthets­tilstander kan vi omsette ting vi har hørt, lest, sett eller tror til indre «anskuelser»39. Sundén ser Steiner som et tydelig eksempel på en som hadde «redusert sin søvn til et minimum, og i løpet av nattetimene – da han ifølge teorien hadde tilgang til åndeverdenen – reproduserte […] i partiell søvn sine okkulte lektyrer billedmessig, eller opplevde enorme synteser som hans omfattende vitenskapelige og kulturhistoriske bevissthet tillot ham å danne40«.

Inter­es­sant nok viser Sundén at tross Steiners voldsomme produksjon, kom han egentlig ikke med noe nytt – med unntak av Buddhas besøk på Mars i 1604 for å forhindre en krig mellom marsboerne.

Men også her hadde Steiner et grunnlag i sin tids vitenskap, selv om Mars for Steiner var mer en åndelig enn astronomisk størrelse. På 1700- og 1800-tallet antok mange at Mars måtte være bebodd. Dette syntes styrket i 1877 da astronomen Giovanni Schiaparelli oppdaget «kanaler» på Mars. Hans anerkjente amerikanske kollega Percival Lowell kunne ved siden av observasjon av årstider, bekrefte forekomsten av kanaler og at byggingen av dem fortsatte i vår tid. Hans mest kjente bok om dette kom ut i 1906. For Steiner var dermed Mars et område som det var aktuelt å knytte intelligente vesener til.

Dessverre manglet han tilstrekkelig klarsyn til å innse at andre astronomer enn Lowell fort skulle oppdage at dennes kanaler var ønsketenkning. Kort sagt anser dagens astronomer det som lite rimelig med sivilisasjoner på Mars, og også bruken av planeten i åndelig sammenheng har tapt seg siden Lowell.

Det er ikke bare detaljene vi kan finne bakgrunn for i samtidens vitenskap. Også Steiners hovedidéer springer ut av denne. Rasetenkningen ble først utviklet i Frankrike med Gobineaus Essai sur l’inégalité des races humaine (som kom i fire bind mellom 1853 og 1855), hvor fokus var lagt på den overlegne ariske rase, en tanke som senere ble videreutviklet av atskillige tyske tenkere. At Steiner gjør så stor bruk av elementer fra dette, understreker hans avhengighet av samtidens «viten­skap» – og at han manglet klarsyn nok til å se hva som ville bli diskreditert etter hans død.

Atlantis hadde, tross Platon og omtalen hos enkelte forskere og romantikere, lite plass i den almene bevissthet før på 1880-tallet. Dette snudde dramatisk med Ignatius Donnellys tilsyne­la­ten­de lærde Atlantis – The Antediluvian World i 1882. Han mente å kunne påvise at kon­ti­nen­tet faktisk hadde ligget i Atlanterhavet mellom Gibraltar og Amerika. Boken er typisk kvasivitenskap der det meste går opp, fra lingvistikk til legender. Ikke minst ser vi en morsom bevisførsel for at Europas myter fra Poseidon til Tor egentlig handlet om Atlantis’ historie41.

Lemuria var også en vitenskapelig mulighet på slutten av 1800-tallet. Etter at britiske geologer hadde påvist store likheter mellom bergarter i Sør-Afrika og India, lanserte den østerrikske paleontologen Neumayr i 1887 et verdenskart fra juratiden, med en halvøy mellom India og Madagaskar. Paradoksalt nok var det Steiners motpol – biologen Ernest Haeckel – som la grunnen for Lemuriahysteriet ved å peke på at dette forklarte funn av lemurer både på Madagaskar, i India og Malaysia. Størst skade gjorde det nok at Haeckel i sin iver antydet at dette sunkne landet kunne være menneskets opprinnelige hjem42.

Slikt bare måtte fengsle.

Det var langt fra tilfeldig at teosofiens grunnlegger Helena Blavatsky brukte slike teorier som bakteppe for The Secret Doctrine – The Synthesis of Science, Religion & Philosophy (første bind 1888). Steiner overtok tankene i sin fremstilling av menneskets forhistorie. Dette var «ubestridelig» beskrevet i Akashakrøniken. Men Steiner manglet igjen klarsyn til å se at et vitenskapelig grunnlag for Atlantis manglet (Donnelly ble fort avslørt på grunnleggende feil) og at geologene skulle vise at det likevel ikke fantes noe «Lemuria» i menneskets urhistorie. Dermed rakner hele grunnlaget for mulig sannhetsgehalt i Steiners inngående beskrivelser av lemurianernes og atlantidenes psykologi og deres åndelige og fysiske utvikling.

Når selve rammefortellingen styrter, er det en tilsnikelse å snakke om at det ikke er farlig om «detaljene» er feil, så lenge «retningen» er riktig. Mangler grunnlaget for Atlantis, er det heller ikke mulig med noen historie om dette kontinentet. Det er derfor ganske overraskende at ærlige antroposofer ikke stusser mer over Steiners vidløftige beskrivelser.

Steiner var også i stor grad påvirket av evolusjonslæren, som slo gjennom med Darwin og Wallaces publikasjoner i 1858-59. Og selv om han akkurat her har hatt flaks nok til å unngå at den er blitt motbevist, ser vi igjen et eksempel på avhengigheten av rådende vitenskap i hans fokus på at det like mye som i den fysiske verden, hadde vært en åndelig «evolusjon».

Det er ellers spennende å tenke seg hva Steiner ville ha sett i Akashakrøniken hundre år før – eller senere – tatt i betraktning hvor avhengig han var av rådende ideer og vitenskap. Med tilstrekkelig kultur- og idéhistorisk innsikt bør det være mulig å lage en god «rekonstruksjon». For eksempel ville uttrykk som rotraser vært uforståelig i 1800 og lite stuerent i dag. Men med det fokus Atlantis43 har i dagens kvasivitenskap, hadde han nok tatt det med for å bekrefte toneangivende åndelige mestere.

Skal vi være i nærheten av å ta Steiner for god fisk, måtte han i hvert fall hatt noen syner som vi i ettertid kunne bekrefte. Men med forbehold om at jeg ikke har lest alle 89000 sidene – eller Akashakrøniken – finner vi dessverre ikke svaret på hvem mannen med jernmasken var, hva som egentlig skjedde med Olav Tryggvason eller hvem som drepte Olof Palme, for ikke å si advarsler mot atombomben, økokrisen eller katastrofale terroristaksjoner.

Når så mange har latt seg rive med av Steiner, er det hell i uhell at han var en seriøs idealist og menneskevenn. Selv om det ikke er mulig å se hans konklusjoner som sannhet, står han for noe ganske annet enn forførerne i Tyskland – enkelte med østerrikske røtter – rett etter hans død, selv om også disse trakk veksler på okkulte forestillinger. På den annen side er dét kan­skje problemet. En annen hadde det umiddelbart – i hvert fall etter katastrofen – vært lettere å avvise. Steiner og antroposofien har fått beholde sitt lille gjennomslag fordi det oppfattes som velment idealisme med positive effekter, også blant mange som langtfra støtter det.

Som vi har vist er det umulig å ta Steiners metode, påstander eller praktiske resultater som uttrykk for genuin innsikt fra en åndelig virkelighet som kaster lys over den synlige. Mange kan nok støtte deler av Steiners prosjekt, ikke minst kampen for å begrunne muligheten av fri vilje. Noen av hans konklusjoner kan sikkert inspirere til å bedre politiske og praktiske sider i et samfunn. Men spørsmålet er like fullt om hans premisser stemmer. Hvis vi skal ta Steiner på alvor må seriøse antroposofer basere seg på den innsikten som angivelig er åpen for alle i Akasha-krønikene. Men som vi har sett, er sikten til disse mildest talt diffus. Det skal godt gjøres å argumentere for at de i det hele tatt eksisterer, når ingen kan sanse dem – og langt mindre lese dem.

Uansett om målet er edelt, kan det ikke forsvares å følge et livssyn som så fundamentalt sett er grunnløst. Vi løser ingen utfordringer for mennesker og verdenssamfunn ved å gå inn i tåken med Rudolf Steiner.

 

Noter

 


1 Åndserkjennelse og kulturfornyelse – foredrag i Norge 1921, Rudolf Steiner (Antropos Forlag, Oslo 1994), s. 127.

 2 Fra Trond Berg Eriksens forord til Steiners bok fra 1895, Nietzsche – i kamp mot sin tid, Vidarforlaget 1992, s. 8. Eriksen mener han foregriper tolkningsmuligheter fra 50 år senere, når han «ser helt rett at Nietzsches over­mennesketanke er beslektet med den humanistiske tradisjonens dannelsesimperativ: at et men­nes­ke ikke er noe man er uten videre, men noe man blir gjennom visse anstrengelser og ved å stille krav til seg selv».

3 Steiners holdning antydes av hans påstand om at darwinforkjemperen Haeckel i et tidligere liv hadde vært religiøs fanatiker og at dette i den moderne tid med vitenskapelig presteskap gjorde ham disponert til å være like fanatisk motstander av religiøs dogmatisme. Se Colin Wilsons Rudolf Steiner – en mann og hans visjon, Kurér forlag, 1988, s. 63-64.

4 Steiners mest betydelige bok, Die Philosophie der Freihet, 1894. Norsk utgave 1992.

5 Antroposofi og Kristendom – Steiners kunnskapsvei til den åndelige verden – vurdert fra en kristen syns­vinkel, Alf Rodin, Credo 1995, s.15. Die Philosophie der Freihet (Frihetens filosofi) var forøvrig en doktoravhandling i filosofi. Opprinnelig versjon var skrevet før hans esoteriske oppfatninger utviklet seg for alvor på starten av 1900-tallet. Boka ble sterkt redigert da den ble utgitt på nytt, for bedre å passe med antroposofien. 1894-versjonen er dermed antagelig ikke i samsvar med Steiners senere syn.

6 Vi ser for øvrig at enkelte norske vitenskapsfilosofer ser utfordringene som i Humanist 3/2000 der professor i vitenskapsfilosofi, Gunnar Skirbekk, i artikkelen «Holistisk reduksjonisme» forklarer at «I tillegg kan det argumenterast imot ein mekanistisk-materialistisk versjon av denne reduksjonismen ved å vise til at det å argumentere for denne reduksjonsismen, sjølv bygger på føresetnader om fornuftige aktørar som forstår og følgjer grunner, og ikkje om årsakstyrte naturfenomen. Reflekterar vi inn føresetnadene for denne reduksjonismen, blir det derfor klart at denne reduksjonismen ikkje kan vera den endelege sanninga», s. 19. Dette er på mange måter også Steiners konklusjon, selv om han dessverre tar oppmerksomheten bort fra dette ved omfattende syner av atskillig annet. Skirbekks artikkel er tidligere er gitt ut som «Reduksjonisme og holisme – filosofiske dråpar frå det store symposium», i Vitenskap og verdensbilde, redigert av Lars Gule og Henning Laugerud, Ariadne forlag, Bergen 1989.

7 Rudolf Steiner utformet denne erklæringen i 1923.

8 Kampen om mennesket – Åndelige makter og deres skjulte motiver, Rudolf Steiner, Vidarforlaget, Oslo 1995, s.5, «ERKLÆRING FRA DEN FRIE HØYSKOLE FOR ÅNDSVITENSKAP, GOETHEANUM».

9 I artikkelen «Helmuth von Moltke og Rudolf Steiner – et skjebnedrama», Waage/Schiøtz, s.113.

10 Blant mange som har pekt på dette kan nevnes «Is Anthroposophy Science?», Sven Ove Hansson, Uppsala, Conceptus XXV, 1991, no 64, s, 37-49.

11 Se «Rudolf Steiners bakgrunn i teosofien» av Hanna Siegrist Bjørnsen i Skjult visdom – universelt brorskap. Teosofi i Norge, Emilia AS, Oslo 1998, s.62-78. Her fremgår det at eksklusjonen fra Teosofisk samfunn i 1913 fra teosofenes side klart ble begrunnet i Steiners intoleranse – ikke minst av at han selv avgjorde «suverent hvem som hadde rett til å snakke om den åndelige verden ut fra egne indre opplevelser, og om disse uttalelser og opplevelser var troverdige» (s. 66). Da han så fikk med seg hele «Tysk seksjon» inn i sitt Antroposofiske selskap, og tok det grunnleggende i sin kosmologi og antropologi fra Blavatsky, uten å gi henne nok ære, er det ikke vanskelig å forstå at ble det umulig for teosofene å tenke seg noen form for fremtidig samarbeid (s. 75-78).

12 Høyesterettsadvokat Carl Schiøtz gjør i en rettssaksorientert fremstilling i «Execution First, Verdict Afterwards – Om den lutheranske kritikk av Rudolf Steiners antroposofi», det retoriske kunststykket å ende med at «saken utsettes» – i «påvente av den – forhåpentligvis – fremtidige ytterligere avklaring av sakens faktiske side og de prinsipielle spørsmål». En ganske merkelig konklusjon, for å si det mildt, indisiene tatt i betraktning. Se På sporet av en virkelighet – festskrift til Karl Brodersen, Antropos Forlag, Oslo 1997, s. 300-34.

Alf Rodin, Credo 1995, gir et lettfattelig alternativ til Schiøtz.

13 Steiner gir en utfyllende gjennomgang av menneskets historie i Cosmic Memory – Prehistory of Earth and Man, Atlantis and Lemuria (1904), tilgjengelig på web.

14 Ibid, fra kapitlet «Our Atlantean Ancestors», min oversettelse.

15 Selv om en nederlandsk komité i 1998 fant 12 utsagn av Steiner som strafferettslig er rasistiske og 50 som kan misforstås rasistisk (hva som nå er kriteriene for hvem som kan dette – og hvordan). Waage/Schiøtz s. 21.

16 Menneskehetens ledelse – de enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi (11 foredrag i Kristiania 7.-17. juni 1910), Rudolf Steiner, Vidarforlaget 1996, s. 162. For ordens skyld gjøres oppmerksom på at Steiner selv skrev forord da foredragene ble utgitt i 1918. Generelt kommer «fascinerte» som Peter Norman Waage og Cato Schiøtz seg unna «tåpelige og sensasjonelle» utsagn i Steiners mange foredrag ved å hevde at Steiner var «gjennom hele sin karriere sterkt plaget av den bokstavtrohet enkelte av tilhengerne omfattet hans uttalelser med» («Fascinasjon & Forargelse», s. 17). Vi forstår av dette også at Waage mener Steiners innsikter og kunnskap ikke alltid er til å stole på – sånn «bokstavelig».

17 Fra Steiners An Outline of Anthroposophical Medical Research (engelsk utgave, 1939), som gjengitt i Fads and Fallacies in the name of Science, Martin Gardner, Dover 1957, s.224.

18 Antroposofene understreker at teknikkene «på de praktiske områdene er ikke ‘redskaper’ som kan benyttes løs­revet fra den bevissthet som har frembragt dem, tvert i mot forutsetter alle de praktiske teknikker at de følges ad av en bevissthet som beveger seg i retning av antroposofiens innhold; og de motarbeides av bevissthets­til­stan­der som er kontrære til antroposofiske åndsvitenskap», fra Antroposofi og antroposofisk bevegelse. En be­skri­ven­de og analyserende fremstilling av bevegelsen, den sosiale idé og praksis med særlig vekt på forholdene i Norge, T.M. Nyplan, Universitetet i Oslo, 1979, s. 38f, som sitert i Rodin, s. 18.

19 Cato Schiøtz sier at «Norske human-etikere og konservative lutheranere er uenige om mangt og meget. Men én ting kan de enes om – om enn med svært forskjellige utgangspunkt og på svært forskjellige premisser: Rudolf Steiner og hans antroposofi må man ta skarpt avstand fra» (På sporet av en virkelighet, s. 300). Det er vanskelig å være uenig med Schiøtz her.

20 Kaj Skagens bidrag til artikkelsamlingen Fascinasjon & Forargelse – Rudolf Steiner og antroposofien sett utenfra, redigert av Cato Schiøtz og Peter Normann Waage, Pax Forlag, Oslo 2000, s. 185-214.

21 Skagen, s. 186

22 Skagen, s. 186

23 Som sitert av Skagen, s. 187

24 Skagen, s. 189

25 Skagen, s. 190

26 Skagen, s. 195

27 En god beskrivelse av forholdet mellom aprioriske systemer og empirisk vitenskap finnes i An Introduction to the Philosophy of Science, redigert av Martin Gardner, Dover Publications, 1995, 125-143. Se også The Foundations of Dialogue In Science and Religion, Alister E. McGrath, Blackwell Publishers, 1998, s. 11-14.

28 I artikkelen «Helmuth von Moltke og Rudolf Steiner – et skjebnedrama», Waage/Schiøtz, s.115.

29 Begrep brukt av Steiner bl.a. i Terskelen til den åndelige verden, Antropos, 1984. «Man kan si, i mennesket bor et vesen som holder trofast vakt ved det grenseskille som må overskrides når man trer inn i den oversanselige verden. Dette oversanselige vesen som bor i mennesket er en selv.» I André Bjerkes essay «Terskelens vokter. Brev til en lege» (1944), (gjengitt i Arken 3/87 og På sporet av en virkelighet – Festskrift til Karl Brodersen 80 år, Antropos, 1997), står dette sentralt.

30 Som sitert fra «Die Geheimwissenschaft im Umriss», Leipzig 1920, i «Is Anthroposophy Science?», Sven Ove Hansson, Uppsala, Conceptus XXV, 1991, no 64, s, 37-49, min oversettelse.

31 Cosmic Memory – Prehistory of Earth and Man, Atlantis and Lemuria, fra forordet, «From the Akasha Chronicle», min oversettelse.

32 Waage/Schiøtz, s. 21.

33 André Bjerke har en fornøyelig novelle om vanskene med å teste det overnaturlige – og mer naturlige – i «Onkel Efraim og Sexus-effekten» i Grenseland – 5 år etter, Bjerke/Tusberg, Aschehoug 1977.

34 Fra Jakten på Det hellige – Nyåndelige bevegelser i Norge, Karl Milton Hartveit, Grøndahl og Dreyers Forlag, 1999, s. 158-59.

35 Se Det ukjente – om okkultisme og åndelighet i en ny tidsalder, Håkan Arlebrand, Luther forlag 1993, s. 202-204.

36 Fra Jakob Kvalvaags «Antroposofisk Selskap» i Dette tror vi – 37 norske trossamfunn og livssyns­orga­ni­sa­sjoner presenterer seg selv, Rigmor Heistø (red.), Libretto forlag, 1997, s.21.

37 «Steiner og darwinismen», Thomas Hylland Eriksen i Waage/Schiøtz, s.75

37 Hentet fra den religionskeptiske artikkelen «Religion, vitenskap og religionskritikk», Asbjørn Dyrendal, Humanist 3/00, s. 27. Argumentasjonen støttes for øvrig også av flere kristne tradisjoner, som i Holder 1993, McGrath 1998, og Finding Darwin’s God – A Scientists Search For Common Ground Between God and Evolution, Kenneth R. Miller, Cliff Street Books, 2000. Her berøres også moderne vitenskaps fremvekst og fundamentalbegrunnelse.

39 Som presentert i «Kulturens akilleshæl», Håkan Blomqvist, Humanist 1/99, s. 88, basert på Religionspsykologi, Hjalmar Sundén, Proprius Förlag, Stockholm, 1974, s.54.

40 Ibid, fra Rudolf Steiner. En bok om antroposofien, Diakonistyrelsen Bokförlag, Stockholm, 1962, s. 180.

41 Lost Continents – The Atlantis Theme in History, Science, and Literature, L. Sprague de Camp, Dover 1970, s. 37-42

42 Ibid, s. 51-52

43 Atlantismyten har inspirert kvasiforskere av mange slag. Ikke minst har journalisten Graham Hancock gjort mye ut av dette med bøker som Fingerprints of The Gods der han hevder bl.a. å kunne vise at pyramidene er bygget av flyktninger fra Atlantis for over 10 000 år siden. Se min kritiske gjennomgang i Skepsis 3-4/2000 og 1/2001.

(Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og arbeider med kreativitet i Telenor. Dette er en lett oppdatert og marginalt omarbeidet versjon av artikkelen ved samme navn fra Fyrster i tåkeland.)