Jeg skulle egentlig skrevet noen ord om boken What’s Wrong with the Rorschach? Det blir jeg neppe ferdig med i dag. Så jeg tenkte isteden å referere noen korte stikkord fra en nyere bok jeg fikk i sommer, Navigating the Mindfield. A Guide to Separating Science from Pseudoscience in Mental Health.

Litt mer spesifikt handler det om en kort liste varselstegn på pseudovitenskap i psykologisk behandling. Jo flere man kan krysse av for, foreslår forfatterne, desto mer bør man være på vakt. Hvilket ikke betyr at det ikke finnes andre tegn.

Listen er ikke noe forskningsresultat. Se mer på det som en liste med «kliniske» erfaringer.

1. Det første av en rekke tilbakevendende symptomer er løfter om enkel, rask og ikke minst dramatisk helbredelse av komplekse emosjonelle problem. Det finnes for all del eksempler på at enkle, raske (men oftest udramatiske) teknikker kan hjelpe for en rekke ting, men «erfaring tilsier» at løfter om slik rask effekt er misvisende.

2. Det fungerer spesielt godt sammen med neste tegn: ekstravagante løfter om effekt («ni av ti blir røykfrie med hypnose») uten en tilsvarende basis i forskning. Det antyder mer ønsketenkning enn reell kunnskap.

3. Beslektet med det forrige: markedsføring og salg av en teknikk før kontrollerte vitenskapelige studier har evaluert den og funnet den effektiv. Det mest aktuelle stjerneeksempelet er muligens når tankefeltterapeuter blir fortalt at de kan helbrede 90-95% av pasientene – uten at det så langt finnes en eneste studie til støtte. Men kjøpe dyre kurs i TFT og gå til behandler – det har du kunnet lenge.

4. Du møter påstanden om at det sikkert hjelper, men i verste fall er harmløst. «Det koster ikke noe å prøve.»

Som vi har vært innom noen ganger før, kan utvilsomt også psykoterapi gjøre skade. Og selv om den ikke gjør direkte skade, kan en uvirksom behandling forsinke hjelp som kunne gjøre nytte.

5. Terapeuten har kun én mulig forklaring på positive forskningsdata eller «kliniske erfaringer»: Terapien er super.

Det er en enkel, velkjent felle å falle i for oss alle («confirmation bias»). Men positive funn og erfaringer kan ha en rekke forskjellige forklaringer. Og det er best å tolke med forsiktighet.

Kombinert med det sjette varselet, blir dette en del tyngre:

6. Terapeuten blåser av negative forskningsfunn. Spesielt når avvisning skjer uten gode referanser til solid forskning og begrunnelsene savner logisk konsistens.

En ansvarlig behandler som virkelig er opptatt av å hjelpe pasienten må veie både negativ og positiv forskning.

I praksis finner du slikt gjerne kombinert med varsel nummer syv også.

7. Manglende kjennskap til, interesse for eller anvendelse av grunnleggende forskningsfunn som går flere tiår tilbake i tid.

Kan være tegn på tilhørighet til et miljø som er alt annet enn forskningsorientert, og som har trukket seg inn i sin egen koselige osteklokke der «ny» kunnskap bare virker forstyrrende. Eller bare er produsert av onde/dumme motstandere som ikke har forstått Sannheten.

8. Terapeuten mener det er opp til andre å bevise at terapien ikke virker tilstrekkelig godt, eller at den ikke er trygg.

(Hvorfor har så mange fått det for seg at det er helt OK å «behandle» mennesker uten å teste grundig om det er forsvarlig og faktisk hjelper som man tror? Hvor mange varianter av «radiumvann» trenger vi egentlig?)

Det var noen av forfatternes varselstegn, ispedd mindre opplyste kommentarer fra undertegnede.

Flere gode varselstegn? Og hvor gode var egentlig de ovenstående?

(Jeg tar en tur til sofaen, som udokumentert, selvvalidert klinisk erfaring tilsier at hjelper for tilstanden jeg lider av akkurat nå. Men kommer forhåpentlig etterhvert tilbake med en omtale av begge de nevnte bøkene. Hvor én er klart bedre enn den andre.)