Det er en dypt tragisk og traumatisk sak for de involverte. Et lite barn dør. Det er så smertefullt i seg selv at det vanskelig kan fremstilles i ord. Så kommer tiden for begravelsen, og kisten viser seg å være tom. Barnet er fjernet.
Tragedien fortsetter for pårørende, men nå starter mysteriet. Og med mysteriet starter spekulasjonene. De går som vanlig i de retninger folk er opptatt av – og dem som på et eller annet vis kan forestilles ut fra hendelsen. Siden det ikke foreligger noen bevis i den ene eller den andre retning, kan de slippes helt løs.
Blant annet i retning «satanisme». Det som ikke helt kommer frem ennå, er at det tydelig ikke er grenser for hva som er blitt formidlet av «selvopplevde» hendelser.
I avisrapportene fortelles det for eksempel om svenske innringere som har kontaktet politiet. Det som ikke kommer fullt så klart frem, er (forutsatt at journalistene ikke har villedet i direkte samtale) at innringere har kontaktet avisene direkte også. Og ikke bare i og fra Sverige, men også i og fra Norge.
Begge deler er interessante i seg selv, hvis man er interessert i både satanisme og grupper med mer eller mindre spinnville forestillinger om fenomenet. Det blir ikke mindre interessant av det lille jeg har fått gjenfortalt av fortellingene. De knytter spekulasjonene til myten om den onde satanistiske sammensvergelsen: For det første handler «informasjonen» om at barnets forsvinnelse kan knyttes til en «stor satanistisk høytid», nemlig Valborgsmesse. Dernest at denne er svært viktig for satanister, noe informantene vet fordi i det minste noen av dem gjør krav på å ha vært satanister tidligere. (Andres status er mer uklar, for å si det forsiktig.)
Og selv om de ikke klart og tydelig gir uttrykk for å ha vært med på barneofringer eller magiske seremonier med ofring og/eller bruk av barn selv, gjør de klart for dem som vil høre på at dette er veldig kjent (for dem) fra andre steder. Mer spesifikt fra Danmark, der satanister ifølge disse stadig bryter seg inn i graver og stjeler lik til sine mystiske seremonier.
Hvis noen lurer på hvorfor jeg uttrykte meg slik til VG at journalisten syntes «sludder og vås» var noenlunde dekkende, så gjelder det altså forestillingskomplekset som er nevnt over.
Jeg skal si litt om hvorfor.
For det første er Valborgsnatt utvilsomt en av de såkalte sataniske merkedagene. Nærmere bestemt er det én av de årstidsfeiringene Anton LaVey inkluderte (ved mest sannsynlig å snappe fra paganistisk kalender), og ga litt ekstra tyngde ved å formelt starte Church of Satan på denne dagen i 1966.
Men det er også den betydningen dagen har: historisk og knyttet til laveyansk satanisme. Selv de aller fleste laveyanske satanister er nokså uinteresserte, og andre, mer «djeveldyrkende», er dypt uinteressert.
Og laveyansk satanisme har virkelig null interesse av å stjele barn, barnelik eller noe som skulle ligne. Når enkelte av avisenes og politiets informanter begynner å skumle om Svenske Satanistkyrkan (som ikke virker særlig aktiv om dagen i noe tilfelle) er det denne formen for satanisme de forsøker å implisere.
Satanisme i denne og de fleste former feirer livet, ikke døden. «Life is the great indulgence; death the great abstinence.» Barn er representanter for det frie livsprinsippet, ikke noe som skal vanhelliges. Sorg tas alvorlig.
De fleste er ikke særlig interessert i ritualer og «merkedager» gjør ingen videre forskjell. De tror sjelden noe videre på «magi», og det som finnes av magiske ritualer har ingen bruk for remedier av denne sort.
Derimot inngår idéen om menneskeofring og mørke, magiske ritualer på spesielle «merkedager» i kjent «satanic panic»-mytologi. Jeg har skrevet ganske mye om det gjennom årene.
De som forteller at de har vært på innsiden av satanistgrupper som har begått grove kriminelle handlinger i rituelle sammenhenger har jevnt over tilhørt to grupper: Konservativt kristne, helst med en karismatisk kristen tilhørighet, og/eller pasienter av terapeuter som var særs opptatt av «fortrengte minner». (Den som vil lese noe veldig langt om historikk og kontekst, finner ganske mye av det i denne artikkelen.)
Jeg har ikke sett kristne miljøer være spesielt aktive på denne fronten de siste årene, men jeg vet at litt flere enn noen veldig få terapeuter både har interessert seg for det som i gamle dager het «multippel personlighetsspaltning» og har diagnostisert årsaken: «satanic ritual abuse».
Fortellingene som dukker opp i denne saken har et og annet som peker i den siste retningen.
Når det gjelder påstandene om at det å stjele døde barn eller bruke barnelik i seremonier skal være så vanlig i Danmark, så er det like håpløst galt.
Hvordan jeg innbiller meg å vite det?
Jeg og Amina Lap og skrev en lang artikkel om pressedekning av og rapporter om satanisme i Danmark og Norge. Artikkelen finnes i denne boken og tar for seg en trettiårsperiode frem til 2002. Vi så ingenting sånt, og noe av det som karakteriserer Danmark fremfor Norge, er fraværet av slike bestialske nyhetsrapporter.
Og ja, vi følger det fortsatt, dog spesielt Amina.
At dansk satanisme er dominert av Satanisk Forum, hvor Amina er en sentral aktør, og dermed er blant de mest rasjonalistiske i verden gjør ikke akkurat påstandene mindre absurde.
Kort sagt: Hele spekulasjonen rundt spesielle merkedager og en dødsorientert satanisme som er veldig opptatt av ritualer er et gedigent blindspor. Det finnes ingen spor av slikt utenfor veldig tids- og kulturbundne fantasier.
At det derimot også finnes subkulturer som verdsetter ekstreme handlinger og gjør ekstreme ting som andre gjerne vil tolke i den retning er en annen sak. Jeg har fått spørsmål som knytter spekulasjonene opp mot noe av det mer ekstreme i ekstremmetall-miljløet. Og ja, det er en tradisjon for å skape «transgressiv subkulturell kapital» («cred» for radikal handlinger) i en del av miljøet.
Men uten noen som helst positive indikasjoner på noen skyldige, er det like mye ren (og rent stigmatiserende) spekulasjon som alt annet.
Da kan man, som jeg så én politimann gjøre, like gjerne gjette i vei på «afrikansk magi», «gale mennesker» eller hvilken som helst slags stigmatisert gruppe eller snål teori man én eller annen gang i historien har kunnet forbinde med noe som på vagt vis ligner. For historien er full nok av bestialiteter man kan sammenligne med. (For all del også fra «satanister».)
Jeg ser bare ikke poenget. Fingerpeking uten noe positivt å gå etter, er bare meningsløst.
Hvilket ikke er å si at man ikke må ha noen hypoteser å forsøke å få testet ut, forsøke å finne retning på spor. Etterforskning først. Å slynge rykter i alle mulige retninger gjør ingen klokere.
(Når dette kom opp igjen, kunne det ironisk nok ikke kommet mer «beleilig». Med Jim Lewis her de siste dagene har vi hatt tre av dem som har publisert mest forsking om satanisme i verden samlet. Og samtidig forsøker to av oss å avslutte, sammen med to andre forskere, en oversikt over satanisme og satanismepanikk i Norden denne uken.)
