Av og til føler jeg meg mer som en gretten gammel gubbe enn andre ganger. For eksempel når jeg leser bøker som, på tross av mye bra, gir lite igjen: lest det før, kjenner dataene og argumentene, og er kritisk både til presentasjon og konklusjon. Jeg har lest noen sånne bøker i det siste, og én av dem er Kathleen Taylors Brainwashing. The Science of Thought Control.

Boken var blant de nominerte til MINDs «Book of the Year» (uten å vinne) i 2005. Taylor er nevroforsker ved Oxford, en dyktig forsker og slett ingen dårlig skribent. Hun er en dyktig popularisator, en klar forteller, og hun er i tillegg meget godt belest på de felt hun skriver om i Brainwashing: påvirkningens psykologi. Så hvorfor er jeg så lite begeistret?

Det er her følelsen av «gretten gammel gubbe» kommer inn. Jevnt over er det en god bok. Prosaen flyter fint, det er nyanserikt og godt presentert, hun behersker stoffet i bredden, og hun har til og med noe nytt å komme med, i form av to kapitler knyttet mer spesifikt til hjernen. De får vi i bokens del to, «The traitor in your skull» – de to andre delene heter henholdsvis «Torture and seduction» og «Freedom and control».

Første del tar for seg klassiske presentasjoner av «hjernevask» med sosiale eksempler, først knyttet til tortur og tvangskontroll (krigsfanger i Koreakrigen, «sektmedlemmer»), så knyttet til «forførelse» i både mindre grupper og moderne forbrukskultur. Allerede her surnet jeg nok litt. Jeg var på ingen måte overbevist om forfatterens presentasjon av Korea-forskningen, og selv om det er måte på hva man kan forvente i en lynhurtig presentasjon av Jonestown og Mansonfamilien var det nok under pari for en bok med dette temaet. Den forutforståelsen hun la til grunn for begrepet «hjernevask» var også nokså lite behjelpelig, ettersom den i praksis forutsetter en umulig grad av autonomi og dermed automatisk vil gjøre oss alle til både hjernevaskere og hjernevaskede i vanlig sosialt liv.

Det er der hovedproblemet mitt med boken ligger: hvis all påvirkning er hjernevask er alt sosialt liv hjernevask. Det blir da også en møllestein rundt halsen på det som finnes av diskusjon rettet spesifikt mot hjernevaskteori i boken. For Taylor er klar over alle mulige påvirkningsmekanismer vi blir utsatt for, gjør godt rede for dem, og kan si gode ting om hvor godt vi mennesker er tilrettelagt for å være fleksible i oppfatninger og personlighet. Om det var en bok om den sosiale psykologien (og litt om nevrologien) bak påvirkning, ville det vært mindre å utsette. Men så kommer dette «hjernevask» og blir klistret utenpå og fortvilet hentet inn i diskusjoner der de ting forfatteren allerede har presentert forlengst har avlivet behovet for begrepet.

For eksempel har Taylor en utmerket kritikk av det hun kaller teorien om «diamantselvet» som den harde, upåvirkelige personligheten som gjennomsyrer sosial atferd og holdninger, og vil erstatte dette med en mye mer «gjennomtrengelig», sosialt påvirkelig personlighetsforståelse. Men når ikke selvet er hardt og nær ugjennomtrengelig for påvirkning og endring, trenger vi heller ingen spesielle teorier om skjulte, sterke teknikker for å si noe om dette. Da faller også mye av interessen for «hjernevask» som noe radikalt annet enn ulike typer vanlig sosial påvirkning bort. Det er Taylor klar over, men det hun altså gjør istedet, er å «redde» hjernevaskbegrepet ved å adoptere en svært vag og vid definisjon som brukes på ulike (og ofte ulne) måter alt etter hva hun ellers diskuterer. Utmerkede betraktninger om det relative og stemplende i sosial bruk av så vage begrep, som i kapittelet «I suggest, you persuade, he brainwashes», får i praksis konsekvenser bare når det blir viktig for teksten å understreke at de sterke teoriene om hjernevask ikke holder mål. Men det er altså dem som går under navnet ellers.

Her er også noen huller som muligens forklarer hvorfor det blir slik: den lange debatten om temaet innenfor religionssosiologi og religionspsykologi, og den forsøksvis avklarende debatten i American Psychological Association, glimrer totalt med sitt fravær. Fra tidlig 1980-tallslitteratur om «The Brainwashing/Deprogramming Controversy» til nyere diskusjoner (e.g. i «Misunderstanding Cults») der man forsøker å stille opp noe som ligner på tydelige kriterier for å få en disiplinert diskusjon og falsifiserbare hypoteser, er det alt helt tomt. Derav følger både en del tøvete empiri, en del stereotypier og en del påviselig gal «hjernevask»-teori med på lasset. Og selv om Taylor har noen små bevegelser i retning å forstå mennesket som et vesen som har ulike sosiale roller og ulike rolleforventninger til ulike tider, er det lite om hva det har å si for hvordan meninger dannes og uttrykkes. På tross av den utmerkede kritikken av det uigjennomtrengelige «diamantselvet» mangler helt sentrale dimensjoner av det relasjonelle, med irriterende resultat i retning tankeløsheter.

Det er dumt, fordi her er det mange nyanser og mange utfordringer i retning av å forsøke å forstå ulike former for påvirkning i både små, tette grupper og i forbrukersamfunnet som kunne bidratt positivt til bokens tema. Men der Taylor er rask til å si fra når hun spekulerer og når hun baserer seg på solid forskning innenfor nevrologien, er hun altfor ofte både kategorisk og spekulerende uten å reflektere over det når hun beveger seg utenfor sitt eget – ikke minst når det gjelder religiøse grupper, men også tildels når det gjelder effekten av reklame og populærkultur. Her er store og tunge forskningsfelt som er omtrent helt oversett til fordel for banaliserende og fordummende presentasjoner.

Men altså uten at boken i det store og hele blir banaliserende eller fordummende. Fjern tankekontroll og hjernevask fra boken, og du har en fin introduksjon til mange sider ved påvirkningens psykologi. Selv med dem er den bedre enn mye annen populærvitenskap om emnet, mye takket være at Taylor også får med nyanser om hva som kan sies med rimelig sikkerhet og hva som ennå er grunnløse spekulasjoner. Ennå, fordi det avslutningsvis settes opp noen lett dystopiske fremtidsperspektiv, i full, spekulativ bevissthet om at de mulighetene som fremstilles – og som i den troende «mind control»-litteraturen forlengst er konspirativ virkelighet – ikke engang er i nærheten av å være annet enn «science fiction».

Hvilket heldigvis også kommer tydelig frem: Det finnes ingen «science of thought control», og det er tynt med utsikter for at det noen gang skal komme én. Selv om vi forstår mer og mer om mekanismer for påvirkning og det vi har av kunnskap og teknikker kan brukes destruktivt nok.

Skal du lese denne boken? Den har mye interessant som kan starte og bidra til diskusjon. Er du interessert i påvirkning og lydighet kan du sikkert finne noe her. Men jeg innrømmer at jeg tror du med fordel kan hoppe over den og heller lese Cialdini, diskusjonene etter Lifton, Milgram og Pratkanis og Aronsons The Age of Propaganda. Eller hva nå du måtte lete etter mer spesifikt. Hvilket er litt synd, fordi Taylor er god til å skrive, kan stoffet sitt, og formidler det på en måte som gjør at det så nesten er en god bok.

Men flere nominasjonskomitéer har altså ment noe mye mer positivt, så bestem selv, heller enn å la en gretten gammel gubbe som har lest for mange bøker om det samme få «hjernevaske» deg til å velge bort enn muligens opplysende opplevelse.

Kathleen Taylor
Brainwashing. The Science of Thought Control.
Oxford University Press 2004, 324s.