Jeg avsluttet forrige vodou-post med å antyde at organiseringen av hemmelig kunnskap i nivå av innvielser hadde noe med frykten for vodou å gjøre. Det er ikke min idé. Kollega Paul Johnson forsøker å etablere en komplisert sammenheng det spørs om en feberforvirret penn klarer å holde styr på. Det handler nemlig om sammenhengen mellom historie og politikk, religiøse forestillinger om besettelse, om sykdom og helse, om maktbruk og guders og menneskers natur.

Jeg skal prøve å rydde litt opp i det.

Vi kan begynne med loaenes natur. Loaene inngår i gjensidige forpliktelser, også dem som handler om moral, men de er hverken gode eller onde. De er viktige fordi de har kraft til å påvirke menneskets skjebne. For eksempel kan de forårsake sykdom. Enten gjennom den sykes egen overtredelse av forpliktelser, eller fordi noen som har den rette kunnskapen har brukt den til å påvirke den sykes skjebne.

Vi kan kalle det en idé om ”skademagi”, med former og uttrykk som kan ligne på stereotypenes ”voodoo”. Det blir gjerne presentert slik at det er spesielle typer vodou-presteskap som har slik orientering og utfører slike handlinger (bokor heller enn houngan). Men i likhet med magiforestillinger over store deler av verden hefter det alltid potensielt en vag mistanke ved den som blir ansett for å ha skjult kunnskap og makt til å helbrede: Kan man helbrede eller påvirke åndene til å gjøre det gode, kan man også mistenkes for det omvendte. Skillet mellom bokor og houngan kan med andre ord være mer flytende og handle mer om hvem som liker og misliker vedkommende prest, om prestens rykte, enn om hva presten ellers bedriver.

Dette er også beskrevet i litteraturen fra diaspora-miljøer, hvor blant andre Karen McCarthy Brown understreker at det å utføre ritualer og lage ”fetisjer” (wanga) for å påvirke én persons skjebne positivt, fort kan se ut som en eksplisitt handling for å skade andre. Et eksempel som kan være talende omhandler en dukke av en utro ektemann, påkledd klær etc og bundet til en stol med remedier mot for potent virksomhet. Forestiller man seg at det har en effekt, vil det muligens være meget tilfredsstillende for kunden, men ikke nødvendigvis bli ansett som like ”hvit” magi av ektemannen…

Forestillingene (og for så vidt praksis) går imidlertid langt utover den slags ambivalenser, til å gi «carte blanche» for destruksjon, til å ”sende sykdom” og ødeleggelse mer direkte. Da snakker vi om noen som har fått et nokså sterkt rykte på seg, både når det gjelder krefter og hensikter.

Sykdom og plutselig død kan bli forklart på mange ulike måter. Overnaturlig påvirkning er én av dem. Da har man også andre trusler. For eksempel at avdødes sjel kan bli snappet opp og kraften låst fast til kraftobjekter og brukt i ritualer, én betydning av ”zombie”. Skjønt det er ikke snakk om bare én sjel. Hvert menneske har både en ’tibonanj’, en liten engel, og en ’gwobonanj’, den store, gode engel. Det er den første som kan fanges opp av magikere med onde hensikter. De som har dødd plutselig og uventet er spesielt sårbare, og sårbarheten fortsetter til et år og en dag etter dødsfallet (noe som også har med begravelsesskikker å gjøre), hvoretter sjelen forhåpentlig skal være trygg sammen med gudene under havet utenfor ”Guinee” (Afrika).

De plutselig avdøde er altså spesielt sårbare for å fanges og kan dermed brukes og selges (”kjøpte ånder”). Hvilket gjør at misjonærer som labber rundt i ruinene for øyeblikket kanskje skal være litt ekstra forsiktige. Det er ikke sikkert tolkningene de blir møtt med er helt dem de selv holder.

Men tilbake til det mer konkrete. Bettina Schmidt forteller at kontroll over sjelen også kan bli holdt for tilstrekkelig til å kontrollere kroppen, noe som medfører at den blir en ”zombie”. Noe folk tror på, frykter, men ikke har sett, forteller hun, annet enn i metaforisk forstand:

A zombie is characterised as someone lacking self-control, living a solitary existence, and showing violent behaviour. At a conference in 2005 Christopher Kovats-Bernat commented that street children in Port-au-Prince were treated as ‘zombies’ because of their behaviour. They had been drug addicts, with no family, few opportunities, and engaged in aggressive behaviour. He was told in Port-au-Prince not to speak with them because ‘They are dead’.

Det er én intern bruk av begrepet ”zombie”, til å umenneskeliggjøre og usynliggjøre mennesker som blir ansett for problem. Men den bokstavlige troen er heller ikke langt unna, og den kan benyttes, nettopp med utgangspunkt i frykten for den skjulte kunnskapen brukt i ødeleggelsens tjeneste.

I 1986 ble ”Baby Doc” Duvalier styrtet fra makten. Det ble fulgt av en massakre på vodou-prester som hadde arbeidet for regimets hemmelige politi (TonTon Macoute) eller ble mistenkt for å ha gjort det. Templer ble ødelagt og både prester og bygninger brent. Hvorfor? På mange måter var det et resultat av en langvarig, bevisst bruk av forestillingene om de mørkere sidene ved vodou for å holde befolkning og opposisjon under kontroll som startet med faren.

”Papa Doc” Duvalier hadde en lang vei til makten, hvor han lærte noe både om befolkning, om tro og om betydningen av å ikke tillate konkurrenter en selvstendig maktbase. Som haitisk intellektuell tok han del i en sterk nasjonalistisk ideologi som legitimerte å holde problematiske outsidere unna. Som lege hadde han opparbeidet seg kontakter og rykte blant den vanlige befolkningen. Som medlem av et byrå for etnografisk undersøkelse hadde han opparbeidet betydelig kontakt med houngan og mambo på øya. Og som minister hadde han lært en kynisme og maktrealisme som tjente ham gjennom perioden.

Det gjaldt ikke bare nødvendige eksterne allianser ved å posere som antikommunist overfor amerikanske kaldkrigsmyndigheter, men ganske fort også ved å robbe militære og andre institusjoner for konkurrerende makt. I stedet institusjonaliserte han sitt eget hemmelige ”politi”, med en definitivt lokal vri: TonTon Macoutes. Navnet henspiller på en skikkelse (”onkel sekk”) som fanger barn i en sekk og stikker av med dem. Det var i utgangspunktet satt sammen av hemmelige grupper av bønder, hvorav mange var vodou-ledere. Det var ”folket” som kontrollerte loven, i tråd med det populistiske delene av Duvaliers program – dog på en måte som har mer med ”demokratiske folkerepublikker” å gjøre.

Men det ble også veldig tydelig at de var ”folket”: De ble kledt i ”uniformer” bestående av en myk hatt, denim-bukser, rød bandana og solbriller – påkledningen til den folkelige loaen kouzin som også bærer en sekk. ”Folket” ble sin egen undertrykkelsesmekanisme, forsterket med religiøs symbolikk og folkets religion. Og den ble trukket enda lenger.

Allerede i 1959, to år etter at han ble valgt, hadde Duvalier forsøkt å knytte en tett forbindelse mellom seg selv og nasjonens ”stifter”, opprørslederen Dessalines, nå i rollen som loa Papa Ogou Feray. Og Duvalier skapte inntrykk av at denne ånden nå besatt ham. Slik skapte han en skikkelse av seg selv i rollen som nasjonens skaper, en krigersk Nago-ånd. (Dessalines var blant annet kjent for krigsropet ”brenn hus, kutt av hoder” i kampen mot fransk terror i 1802, og kommenterte nokså sant at ”We have rendered to these true cannibals, war for war, crime for crime, outrage for outrage”.)

Dessalines var imidlertid bare den første av skikkelsene Duvalier antok. I forlengelsen av det sørget han for at voldshandlinger han faktisk fikk begått var tydelige, henspilte på folkelige forestillinger som gjorde ham og makten hans ”larger than life”, og spredte rykter om enda mer. For eksempel om at han fikk kappet av hodet på sin konkurrent Blucher Philogenes og holdt det slavebundet til å fortelle ham sine uvenners hemmeligheter. Tilsvarende sørget han altså for at symbolsk vold og terror for å vedlikeholde og trygge makten var egnet til å skape ekstra frykt ved henvisninger til religiøse forestillinger.

Det gjorde han også ved hjelp av sin egen fremtoning.

Som jeg var innom såvidt i forrige post, er besettelse av loaene et vesentlig element i vodou-ritualer. Ikke bare prest eller prestinne, men også andre kan besettes av en loa (gjerne flere suksessivt). Det er tildels nøye regissert. Hver gruppe loa har for eksempel sine trommerytmer, sine dansemåter, sine farger i påkledning, sine måter å artikulere på. Men de er ikke, på tross av sine synonymiseringer med katolske helgener, moralske forbilder. Hver loa er forskjellig, men det er også personene de besetter. Og om den besatte tar farge av sin loa, så er det omvendte også sant.

Duvalier utnyttet dette, forteller Paul Johnson. Påkledningen var typisk svart hatt, mørk dress, med briller og stokk, talen nasal – fremtoningen til en Ghede-ånd han lot den som ville tro han var permanent besatt av. Når han ellers både poserte som og fikk spredt ryktet om at han var besatt av Ghede-loa Baron Samedi som kontrollerer tilgang til dødsriket, som kan helbrede og som har spesiell kunnskap om svart magi, kan man si han brukte forestillinger for alt hva de var verdt. Uavhengig av hvor mye han måtte ha trodd på dem.

Slike måter å anvende lokal religion på bidro utvilsomt til å styrke et allerede skjevt og dårlig inntrykk av hva vodou er i sin bredde. Forestillinger om destruktive krefter ble brukt til kontroll og forsterket gjennom terror utført tildels av religiøse spesialister som også kunne være (politiske) opportunister i å velsigne andres destruksjon. Selv om den vanlige bruken av presterollen folk ser er hverdagslig og som rituelle spesialister, er fortellingene om den mørke siden nær nok til at de kan brukes også av dem på innsiden. Den skjulte kunnskapen og de ekstra kreftene man blir sagt å kunne kontrollere bidrar til å gjøre fortellingene mer troverdige for troende.

For utenforstående er en lang, fremmedgjørende fortellingstradisjon og manglende forståelse for et rikt rituelt mønster med trommer, ekstase, besettelse og blodige dyreoffer allerede nok. Når man på toppen får fortellingene om og den helt reelle frykten svart magi fra troende, blir det fort for eksotisk til å se forskjeller.

Uten at jeg er videre overbevist om at disse litt vel rotete bloggpostene hjelper noen andre til å forstå så mye bedre. Eller? I så fall: Se heller på noen av kildene. (Og korreksjoner og oppklaringer mottas.)

Litt av litteraturen som ble med hjem:

Johnson, Paul Christopher. 2006. ‘Secretism and the Apotheosis of Duvalier’, Journal of the American Academy of Religion, Vol. 74 (2)

McCarthy Brown, Karen. 2003 «Making Wanga: Reality Constructions and the Magical Manipulation of Power.» i Harry G. West and Todd Sanders (red.) Transparency and Conspiracy: Ethnographies of Suspicion in the New World Order.. Durham, NC: Duke University Press.

Miller, Nikki Levy. 2000. Haitian Ethnomedical Systems and Biomedical Practitioners. Journal of Transcultural Nursing vol.11, No 3.

Schmidt, Bettina. 2007. Misuse of a religion: vodou as political power rooted in ‘magic’ and ‘sorcery’. DISKUS Vol. 8

Schmidt, Bettina. 2009. The Practice of spirit possession in Haitian vodou. i Jean La Fontaine (red.) The Devil’s Children.  From Spirit Possession to Witchcraft:New Allegations that Affect Children. London: Ashgate.