“In the paper, the parents of eight of 12 children apparently said words to the effect of ‘It was the MMR, doctor,’” I told the meeting, convened around the journal’s boardroom table. “But when the series was extended to 30 children, only the parents of three more made that claim. So, why would the allegations bunch together at the start?”
I had assumed that when I finished Horton would say that an investigation was needed to untangle these complex matters. There were at least three strands: possible research fraud, unethical treatment of vulnerable children, and Wakefield’s conflict of interest through the lawyer. But within 48 hours, and working with the paper’s three senior authors, the journal was to publish a 5000 word avalanche of denials, in statements, unretracted to this day.
I to tidligere installasjoner har Brian Deer tatt for seg Wakefield-skandalen i lys av all den granskningen som er gjort. Vi har tidligere fått høre om forskningsfusk av groveste sort og hvordan institusjonen han arbeidet for ble gjort delvis delaktig.
I siste runde får vi også høre hvordan det publiserende tidsskriftet, The Lancet ved redaktør Richard Horton ble medskyldig ved hjelp av noe som til forveksling ligner en bevisst, løgnaktig tilsløring av Deers kritikk, dens basis, og hva som ble gjort for å sjekke den.
Det er frastøtende, men troverdig lesning. Jeg sa første gang at vi nok trenger å bli bedre på fusk og dets konsekvenser i akademiske institusjoner. Det inkluderte tidsskrift. Hva Deer nå forteller går noen steg lenger. Hvis ikke noen kan finne alvorlige feil ved Deers rekonstruksjon, dokumentasjon og argumenter, bør det straks bli ledig stilling som redaktør for The Lancet.
Les hele og gjør deg opp din egen mening.
(Via Autism blog. I dag har Orac mer.)