Når uroen sprer seg i huset eller sinnet er det alltid noen som er villige til å hjelpe. Spørsmålet er om du skal ringe spøkelsesjegeren, jordstrålefinneren, healeren eller eksorsisten. Svaret kommer nok litt an på hvor du bor. (Hvem TV-kanalen tar med seg om det er dem du ringer først, kommer mest an på hva […]

Når uroen sprer seg i huset eller sinnet er det alltid noen som er villige til å hjelpe. Spørsmålet er om du skal ringe spøkelsesjegeren, jordstrålefinneren, healeren eller eksorsisten. Svaret kommer nok litt an på hvor du bor. (Hvem TV-kanalen tar med seg om det er dem du ringer først, kommer mest an på hva slags billig konsept de kan føye det inn i.)

I Aftenposten i dag fortelles det at «Djevelutdrivelser er på vei tilbake».


Det er ikke noe nytt. Tilbakekomsten av offisielle og økningen i uautoriserte eksorsister begynte svakt på 1960-tallet, skjøt fart utover 1970-tallet med karismatikk og populariteten til Eksorsisten, og tok av utover 1980-tallet med annen alternativ behandling.

For i vår tid er eksorsisme en alternativ behandling som konkurrerer på dels samme marked som annen ikke-medisinsk behandling. Noen aktører – typisk de mest offisielle – er noenlunde ansvarlige mennesker som sørger for at medisinsk behandling følges ved siden av (og henviser også til vanlig behandling normalt). Andre tar færre hensyn.

Slik sett er det kanskje like greit at eksorsisme-kunder får en mer utdannet og bedre organisert «behandler» å gå til. Problemet er selvfølgelig at det ytterligere legitimerer også alle som ikke tar hensyn. Den som av presten får beskjed om å gå til psykiater, kan enkelt velge å gå til en som er villig til å betrakte enhver person som mulig besatt.

Men Aftenpostens oppslag i dag var ikke betryggende med tanke på hvor reflekterte kirkens hierarki fremstår. Det skurrer av ideologikamp med alle midler. Det er f.eks. interessant hvor tydelig det fremgår at sentrale involverte aktører deltar i den samme krigen mot nyreligiøsitet som amerikanske evangelikale har kjempet siden 1970-tallet:

Et katolsk universitet i Roma har tilbudt kurs i eksorsisme siden 2005, og har fått studenter fra hele verden.

En av disse er fader Wieslaw Jankowski som jobber ved Institutt for familiestudier utenfor Warszawa. Han sier at prestene som jobber ved instituttet, innså at de trengte en djevleutdriver i staben etter å ha møtte en voksende skare mennesker som var plaget av onde ånder.

Typiske tilfeller, sier han, er folk som har vendt seg bort fra Kirken og mot såkalte New Age-terapier, alternative religioner eller det okkulte. Internett-avhengige og folk som praktiserer yoga, er også i faresonen, forteller han.

Tanken om besettelse som resultat av «okkulte» aktiviteter er et mottrekk som har lang og god fartstid. Det var populært som argument mot spiritismen, og har vært anvendt med hell som strategi i individuelle «deliverance ministries» siden Kurt Koch og Maxwell Whytes tid. For å sitere meg selv (fra Demoner):

En av de fremste nyskaperne av demonologi for den nye tid var den tyske lutherske karismatikeren Kurt Koch (1913-1987).

Koch var prest og teolog med spesialitet på psykologisk rådgivning (sjelesorg). På 1930-tallet begynte han å registrere en sammenheng mellom mental helse og erfaringer med folkelig magi. Hvis pasienten ikke selv hadde hatt kontakt med okkultisme i form av alt fra egen praksis til en «helbreder», så fant Koch alltid en forbindelse gjennom slektsleddene. Derav formet han ikke bare en teori som … gjorde demoner til sinnslidelsers årsak med mange slektsledds mellomrom. En bestemors kontakt med okkultisme kunne således medføre at barnebarnet ble utsatt for «demonisk undertrykkelse.» Tankegangen var ganske enkel: All «okkultisme» var demonisk i natur. Det gjaldt også bruk av amuletter, besvergelser eller andre folkelige praksiser som ble sagt å virke helbredende.

Koch var nøye på at slik «okkult» folkemedisin ikke faktisk virket: Den bare flyttet lidelsen fra kroppen til «det organisk ubevisste», et begrep som ikke gir mening for så mange andre. Selv om helbredelsesritualet faktisk så ut til å virke (altså: pasienten ble bedre), så var det altså ikke tilfelle, og dessuten etterlot demonkontakten et bånd, et psykisk arr eller «engram» som på lengre sikt ville fremtre som (sinns)sykdom. Dette «engrammet» kunne gå i arv til en hel familie (Ellis 2000:15,17). Veien til frihet og helse lå med andre ord ikke gjennom alternativ behandling, men for de som hadde vært så uheldige kunne den rette form for kristen terapi i alle fall bidra til å fjerne den mest negative åndelige effekten: fortapelse.

Koch praktiserte og samlet materiale gjennom flere tiår før han publiserte sitt første verk. I løpet av 1960-tallet ble han stjerne blant amerikanske likesinnede.

I samme bok kommenterer jeg forøvrig også at «Kvinneforakt og menns makt har vært et tilbakevendende tema i kritikk av eksorsismeritualer i vår tid.» Og litt mer utfyllende at

Det ser ut til at demonfortellinger svært lenge og meget ofte er blitt brukt som ledd i maktstrategier for å holde kvinner på plass. «På plass» vil si hjemme, under mannens og familiens kontroll.

Det var vanskelig å fri seg helt fra å assosiere til dette etter å ha sett følgende passasje i dagens artikkel:

Han forteller om tilfellet med en kvinne som forlangte skilsmisse fra sin mann bare noen dager etter at hun hadde fornyet sine ekteskapsløfter da de gikk til familieterapi. Det merkelige, sier han, var hvor raskt kvinnen utviklet et voldsomt hat mot sin mann.

– Etter det jeg kunne forstå, var Djevelen nærværende og helt åpenbart aktiv, mener Jankowski. – Hvordan skal man ellers forklare hvordan en hustru i løpet av et par uker, begynner å hate sin mann, som er et godt menneske?

Nei, hvordan i all verden kan en familiesituasjon som har vært såpass vanskelig at man går i familieterapi degenerere ytterligere uten at Djevelen er involvert?

Man gremmes.

Både katolske og andre velutdannede eksorsister fremstår ofte som meget balanserte og reflekterte mennesker. Også slik sett ligner de på andre alternativbehandlere. Uansett kan jeg styre min begeistring for at konkurransen på dette markedet skrus opp enda noen runder. Både med tanke på individuelle klienter, den tydelige oppskruingen av betydningen av overnaturlige intervensjoner i den katolske kirken, og den tydelige og harde religionskampen som tankene benyttes i.