Skepsis har hatt bittelitt interesse for tema som religion i ledelse av bedrifter og den slags før (bl.a. her, her og her). Til vanlig slår den slags, kan jeg se på lesertallene, ikke fullt så godt an som det meste annet uten ligninger og beregninger. Men det er agurktid. Hvilket betyr at en i utgangspunkt lav utgift til «ledelsesutvikling» i form av en del dyre coaching-timer plutselig blir en stor sak.

Hvor stor den kunne bli, streifet meg ikke da VG ringte under morgenkaffen i går «morges». Det slo meg bare at 1) det finnes mye rar og ikke spesielt imponerende ledelseskursing som ikke er videre billig, 2) at en del av det er i form av «coaching», og 3) at Navarsetes kursing ikke virket som noe å interessere seg spesielt for. En statsråd som blir bedre til å lytte til andre og flinkere til å få med seg nye poeng høres ut som et godt tiltak. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt effekten dokumentert og nok er noe skeptisk.

Helt generelt. Fornøyde lederkunder skryter oftere av kurs og coacher enn det virker å være saklig grunnlag for, og mye av det leselige innholdet jeg får servert ligner til forveksling på selvutviklingsskvalder.

Men oppmerksomheten tok visst litt av.

Ikke bare haglet kommentarene rundt i sosiale medier i går, men oppfølgerne i dag har vært mange nok til at jeg har fått en del ytterligere henvendelser* og kommentarer. Nesten alle er sterkt kritiske på en måte jeg i utgangspunktet tenkte på som overdreven: Lederopplæring og eventuell bruk av coach er en sak for bedriften, innholdet virket ikke overdrevent tøvete, og ressursbruken ikke spesielt stor selv om timene er overdrevent dyre.

Selv om sammenligningen med snåseri-uttalelser fra helseminister og engleskoleri fra prinsesser fortsatt synes meg å halte litt, er det muligens meg som ikke tenker klart. Så jeg tenkte jeg kunne forsøke å tenke litt rundt både det prinsipielle og hva som er synlig av det faktiske i saken (ved å se på hjemmesidene til Navarsetes coach).

De to henger sammen. Det som eventuelt kan være av prinsipiell interesse kan knapt handle om ledelsesutvikling og betalte kursere. Det måtte eventuelt være en diskusjon om hva som er partiets finansielle plikter og hva som er departementets, en grenseoppgang jeg ikke vet så mye om. Men jeg tror det også ville vært et uaktuelt tema om ikke det var for idéer om innholdet, noe sammenligningen med snåseri også antyder.

Og det kan selvsagt være noe her. Joel Haviv skriver om religion og ledelsesliteratur at

Sammenkoblingen mellem profit, etik og åndelig (selv)udvikling kan siges at konstituere en egentlig kosmologisk ‘world-building’,[16] idet der implicit i den religiøse og retoriske sprogbrug og praksis refereres til autoritative og transempiriske kausalitetsforhold, som menes at indvirke på menneskets ydeevne i dagligdagen (jf. Paden 1994 [1988]: 69).[17] Opfindelsen af religion i erhvervslivet har impliceret konstruktionen af en ny sproglig diskurs indenfor management- og organisationssproget (Salamon 2002: 49). Eksempler på religiøst inspireret sprog i dansk erhvervslivs ledelsesdiskurser kan ifølge Salamon blandt andet ses i formuleringer som ‘visioner’, ‘mission-statements’, firmaets ‘ti bud’, ‘kollektiv bevidsthedsånd’[18], ‘holistisk regnskab’[19], ‘corporate religiøs’ og ‘åndelig ledelse’[20], ‘mental positiv energi’[21] og ‘spirituel ledelse’.[22]

I kortform: den mest næringsorienterte delen av new age bidrar med språk og fortellinger til institusjoner og næringsliv på en måte som er med på å bygge opp under nye «tatt-for-gitt» sannheter og verdensbilder. For eksempel at målet med enkelte tradisjonelt religiøse praksiser er økt yteevne, mer energi og den slags nyttige og profitable ting.

Det er den slags vi ser på campus hvert semester i reklamer for meditasjonskurs som skal gi økt konsentrasjon, mindre søvnbehov, økt effektivitet og tilhørende herligheter. Verdiene er allerede godt etablert i arbeidslivet som nokså logiske mål, noe vi ser hos Navarsete i følgende utsagn om motivasjon bak coaching:

Samtalene har gjort at jeg er mer bevisst hvordan jeg legger opp arbeidsdagene mine. Det er også et mål å arbeide enda mer effektivt

Det eventuelt problematiske i verdisett, fortellinger om den gode arbeidstager/sjef og underliggende verdensoppfatning ligger med andre ord godt på plass i forkant og er del av en langsiktig utvikling der religion og øvrig samfunn utvikler seg i tandem. Målsetningen er sekulær nok, og de delene av verdensbildet som blir presentert kolliderer så vidt jeg kan se ikke med hva man kan forvente av statsrådsrollen.

Kan det være omdømmet til firmaet som skulle være spesielt delegitimerende? Hva kan vi forvente av innhold?

Når man ser på hjemmesidene til «zen leadership» finner man unektelig en del ord og uttrykk som har sammenheng med zenbuddhisme (som vel ellers har et nesten for godt omdømme det jeg vet). Men de er ellers godt i takt med generelle «buzzwords», inkludert dem i den mer nyåndelige delen av selvutviklingslitteraturen som sidene også har nok av. Vi har velværeord som «tilstedeværelse» (litt zen), «relasjonsbygging» (ikke mye zen), «beslutningsdyktighet» (enda mindre), «indre motivasjon» og «søvnkvalitet» – alt sammen sikkert fint, men ikke akkurat noe som skriker «japansk kultur» eller «zenbuddhisme». Det sier kanskje vel så mye «spa» som «lederopplæring».

Enkelte perler klarer å trekke veksler både på velstands-new age, «zen» og business samtidig:

Når du som leder utvikler denne zen-kvaliteten, vil du i større grad lede fra ditt ’senter’, dvs ta beslutninger og kommunisere fra et sted i deg selv som har en visdom og klokskap som langt overstiger intellektuell kunnskap og automatiske handlingsmønstre.

Glem argumentasjon og diskursiv kraft – bruk «din indre visdom». Magen vet allerede hva intellektet ikke ser, så ikke undersøk kritisk. Gjennom «automatiske handlingsmønstre» har de til og med fått en klangbunn av en klassisk esoteriske «robotifisert»- analogien om ikke-oppvåknede (ufrelste) som virker like feiende fint pseudo-elitistisk for kursholdere: Kom til oss, bli «våken», i motsetning til de som bare handler automatisk. Gah!

Kikker vi litt på litteraturanbefalingene befinner vi oss også fort ut i Oprah-landskapets rosafargede vas. Eckhart Tolle er hakket mindre ille enn The Secret, men det er samme divisjon og lag. Og når vi beveger oss over i det som handler eksplisitt om «lederopplæring» får vi også høre at

Programmene i Zen leadership har til hensikt å utvikle evnen til å lede fra «senter». Med ledelse fra «senter» menes en bevisst oppmerksomhet på det som skjer akkurat nå, der bl.a. fokus på pusten er avgjørende. Denne tilstedeværelsen åpner for kontakt med vår spirituelle intelligens -SQ – en klokskap og visdom vi ofte kaller «mavefølelsen».

«Spirituell intelligens» med referanse til noe som utgir seg for en måleenhet «SQ» er pseudovitenskapelig skvalder som brukes til å legitimere praksisen. Samtidig er det nesten beundringsverdig hvordan man legitimerer «magefølelsen» ved å heve den opp til en «vitenskapelig» status – ved hjelp av en religiøs praksis. Som muligens én gang har hatt noe med zen å gjøre, men som i dette tilfellet virker å ha forlatt bygningen (og nabolaget) på et tidlig tidspunkt.

Hvis jeg konsentrerer meg om hva vi kan gjette oss til av innholdssiden, ser jeg utvilsomt kritikken mot Navarsete bedre enn når den dreier seg om formalitetene. Hvis det er dette Navarsete har ønsket seg – «Oprah»-visdom med et østlig ferniss – er vi nok uenige om hva det er verdt. Og selv om det skulle gjøre livet hennes bedre og hun blir en bedre sjef, er jeg tilbøyelig til å mene at slike tilsynelatende mer eksistensielle aktiviteter nok er en privatsak som best finansieres av egen lomme.

Med alle mulige forbehold om innhold og motivasjon, ser jeg med andre ord utvilsomt de mer kritiskes poeng, og er tilbøyelig til å bevege meg et stykke lenger i den retning.

(Nå til enda en innrømmelse.)

*I den forbindelse en unnskyldning til uskyldige lyttere: Norgesglasset ville ha noen å snakke med så fort som mulig i dag, og jeg var på vei i nabolaget da de ringte rundt sendetid. Siden jeg engang i verden kunne en del om zenbuddhisme, forsøkte jeg å ta det på strak arm. Resultatet? Jeg tror muligens det er blant de fem dårligste intervju jeg har gitt: språkløst, unøyaktig, dårlig formidlet selv det jeg hadde, og med enkelte direkte, grove og idiotiske feil.

Karakter: F. Oppgave: Repetere zenbuddhismens historie og gjenopprette vokabularet.