Ingen kan lese konspirasjonslitteratur uten å kommer over den sentrale idéen om «cover-up»: Sannheten er tilslørt. Ellers ville alle tenkt som konspirasjonsteoretikeren.

Vi finner tanken også i diverse litteratur om alternativ behandling. Uten tildekning ville alle innsett at behandling X egentlig er strålende og effektiv. Som Edzard Ernst skriver i eCAM nylig om alternativbehandleres og -ideologers påstander, er det vanlig å finne at de

believe in conspiracy theories which posit that ’the establishment’ is determined to suppress their views or findings. … Anyone who points out what the evidence really shows is likely to be accused of being part of the conspiracy.” (Ernst 2009:2)

Ernst peker på et vesentlig punkt i konspirasjonsteoretisk retorikk: påstander om cover-up og antagelsene om at kritikere deltar i det. Sannheten blir holdt skjult for oss. Av Dem.

En populær bok på det amerikanske markedet heter Natural Cures ’They’ Don’t Want You to Know About (Trudeau 2004). Hvem er disse som ikke vil vi skal vite og hvorfor vil de ikke at vi skal vite? Og hva er det vi ikke skal vite? Svarene er beslektet: ”de” er legemiddelindustrien, leger og resten av ”sykeindustrien”. De vil ikke, mener Trudeau som mange av sine trosfeller, at ”vi” skal vite om naturlige og enkle helbredelser fordi det ville rive under grunnlaget for all deres virksomhet:

My contention is that there are all-natural cures for virtually every disease and ailment. These cures are being suppressed and hidden from you by the pharmaceutical industry, the Food and Drug Administration, and the Federal Trade Commission, as well as other groups. The question that arises most often when I make these statements is, ”What is the motive for such a thing to occur?” The answer is simple: money and power. (Trudeau 2004:13).

Trudeau er langt fra alene. Og som hos ham, ligger det ofte, men ikke alltid et enkelt verdensbilde under: Løsningen på én eller flere opp til alle viktige lidelser er egentlig både oppdaget og enkel. Ubalanser, blokkeringer, kostmangler, traumer eller annet forårsaker problemet, og en alternativ behandling forfatteren står for har løsningen. Det kan demonstreres, veldig enkelt, og forkjemperne har sett det med egne øyne. Men vitenskapen nekter å høre sannheten.

Det kan se ut til at det ofte er en kontinuitet her mellom epistemologi og øvrig verdensbilde. Mer spesifikt en naturlighetsideologi som ser på ’naturlig’ som godt og helbredende på den ene side og naturen som en ”åpen bok” på den annen: Det første knytter legemidler og vitenskap til det kunstige og unaturlige som misforstår og skader, mens det enkle er det naturlige som avslører sannhet og helbreder. Sannheten er, i mange av systemene, ikke bare åpenbar, men åpenbart, gjennom stifterens avslørende arbeid med kuren.

Dette synet på kunnskap skaper imidlertid et problem når det møter en verden der det åpenbarte blir avvist. Karl Popper så dette som den naturlige sammenhengen mellom ”the doctrine of manifest truth” og ”the conspiracy theory of ignorance”. I henhold til den optimistiske epistemologien om manifest, åpenbart sannhet, skriver Popper

Nature is an open book. He who reads it with a pure mind cannot misread it. Only if his mind is poisoned by prejudice can he fall into error.
This last remark shows that the doctrine that truth is manifest creates the need to explain falsehood. Knowledge, the possession of truth, need not be explained. But how can we ever fall into error if truth is manifest? The answer is: through our own sinful refusal to see manifest truth; or because our minds harbour prejudices inculcated by education and tradition, or other evil influences which have perverted our originally pure and innocent minds. Ignorance may be the work of powers conspiring to keep us in ignorance, to poison our minds by filling them with falsehood, and to blind our eyes so that they cannot see manifest truth. (Popper 1963:7)

Hvis sannhet er åpenbart, må ”uvitenhet” må komme et sted fra. Det ”vi” som er uvitende om ”naturlige helbredelser”, kan potensielt være det av flere årsaker, blant annet tradisjon og en ”fallen natur”.

I alternativ diskurs finner vi flere beslektede varianter av dette ”fallet”. Noen av de populære metaforene er ”lukkethet”, ”blokkeringer”, og frykt. På samme måte som emosjoner ofte blir sett som én av årsakene til både sykdom og til helbredelse, blir de også presentert som en årsak til uvitenhet. Frykten hindrer i å se, og frykten er understøttet av tradisjon. Men tradisjon blir også ofte understøttet av autoritet. Autoritet har med makt å gjøre, makt til å definere, avgrense og utelukke. Dermed er det en logisk forbindelse videre til konspirasjonsteorien også fra tanken om at en forblindethet styrt av tradisjon ligger bak manglende evne til å skue åpenbar sannhet. Resultatet er at ”the conspiracy theory of ignorance” kan dekke store deler av feltet ”uvitenhetsforklaringer” innenfor forutsetninger om åpenbart sannhet.

Hva er så attraktivt med konspirasjonsteorien om uvitenhet innenfor alternative behandlinger? I vanlige beskrivelser av konspirasjonsteorier finner man som regel en påstand om at de fyller funksjonen som en teodisé. Det er nok, som jeg skal komme tilbake til, en del av forklaringen, men det er ikke helt så enkelt. Teorier om ”cover-up” og undertrykkelse av kunnskap fyller ikke minst det man med Edward Evans-Pritchards klassiske formulering kan kalle rollen som ”secondary elaborations” – rasjonalisering av hvorfor tilsynelatende tilbakeviste påstander likevel bør anses som sanne.

I motsetning til Evans-Pritchards konstruksjon av Azande (1976: 159). har alternativbehandleren andre idiomer å tenke i, men for noen vil det medføre at helt sentrale forestillinger må oppgis: I henhold til Hulda Regehr Clarks teori om sykdom og helbredelser, kan hennes behandling kurere absolutt alt. Homøopatisk teori vil ha det til at uendelig fortynnet dose av noe som kanskje kan frembringe lignende symptomer som en homøopat finner hos en pasient ikke bare virker, men virker bedre enn andre homøopatiske doser og bedre enn ”allopatisk” behandling. Det samme gjelder for en rekke andre åpenbarte medisinske sannheter. De møter lik Evans-Pritchards Azande det problem at den overleverte sannhet ikke samsvarer veldig godt med virkeligheten man observerer under kontrollerte forhold. Hvis man ikke ønsker å forlate den åpenbarte sannheten, finnes en rekke muligheter. En av dem er å bruke sekundærelaborasjoner til å bygge et lukket idésystem eller ”et beskyttende belte” rundt teorien, der det ikke blir mulig å utfordre sentrale idéer i systemet.

Her tilbyr konspirasjonstenkning enkle utveier, som for eksempel slik:

I løpet av 1930-årene ble flere hundre amerikanere effektivt, enkelt og smertefritt behandlet og fullstendig friskmeldt for kreft. Mange av dem befant seg i en terminalfase av sykdommen … Metoden virket ikke bare på disse kreftpasienter, men var like vellykket enten det var mennesker som led av tuberkulose, prostata, eller de hadde pådratt seg kjønnssykdommer eller grå stær. Mange som opplevde dette på nært hold vil uten tvil kunne tenkes å si at dette var en behandlingsmessig revolusjon.
Men metoden ble kvalt av et økonomisk/medisinsk etablissement som så sine egne interesser truet. (Ertresvåg 2006: 124).

Her har vi nok en kur mot det aller meste og det mest alvorlige. Det foreligger riktignok ingen bevis for at den fungerer (og tilstrekkelig til at en hverdagskonklusjon er at den nok ikke gjør det), men det er i god ”cover-up”-logikk fordi ”De” så sine økonomiske og øvrige maktinteresser truet og sørget for at kuren ble undertrykket.

Denne holdningen til informasjon er gjennomgående i konspirasjonslogikk og medfører en del interessante konsekvenser (cf. Barkun 2003). Hvis mektige krefter holder sannheten skjult, kan man ikke finne den i åpne kilder. Det medfører selvsagt at offisiell informasjon pr definisjon er suspekt. Men det medfører også at bevisene for egne påstander henger på kjente element i alternativkulturens epistemologi (Hammer 2001): det ”åpenbare” i naturens eller fortidens helbredende visdom og fortellinger om personlige erfaringer. I tillegg kan man finne små ”glipp” i forskningsresultater som passer. Det blir en dyd av nødvendighet å tro på disse: ettersom sammensvergelsen er så omfattende og mektig, er det nesten umulig å finne annet enn små biter til puslespillet dokumentert. Til gjengjeld kan man altså avvise all annen informasjon som ”cover-up”. Dermed bygges teorien inne i et lukket felt.

Men denne epistemologien har også en sosiologisk side. Konspirasjonsteorien som sekundærelaborasjon innebærer en omfavnelse av utenforskapet. Den medfører ikke bare at man blir langt mer tilbøyelig til å omfavne også andre konspirasjonsteorier – tro på én konspirasjonsteori er den viktigste predikator for tro på andre (cf. Swami et.al. 2009) – men også at man inngår allianser i et politisk ”utenfor”-landskap som ikke alltid er like vakkert skue.

(Dette er en lett bloggomarbeidet begynnelse på en første kladd til en artikkel jeg arbeider med i ledige øyeblikk. Senere strøtanker som i likhet med dette må bearbeides kraftig kan dukke opp senere. Etter at jeg er ferdig med oppdrag som medfører noen dager offline.)